F for Fredrik

Fredrik's blogg i bokform

2008-10-10T00:59:00.002+02:00

Familien til Fredrik har planer om å utgi bloggen til Fredrik i bokform. Nå trenger vi hjelp til forhåndssalg.
Event. overskudd skal gå til kreftsyk ungdom og skolekorpset.
Er du interessert? Utsalgspris kr. 200

Skriv deg opp med navn, telefonnummer og antall bøker om du vil bestille:)

Det er slik at dere som har forhåndsbestillt boka, må betale på forskudd.
Boka koster som sagt 200 kroner, og 250 om den på sendes pga porto og emblasje. Dere betaler inn til kontonummer 8982 10 55971. Merk betalingen med navnet deres, andresse og telefonnummer, så klarer vi å holde kontroll på hvem som har betalt:)

Vi er kjempeglad for at vi klarer å realisere dette prosjektet, og regner med boka skal være ferdig 10 desember:)

Fredrik Staves Minnefond

2008-03-03T15:31:00.002+01:00

Vi har opprettet et minnefond for Fredrik Stave som skal
være en del av at Fredrik aldri skal og vil glemmes.
Dette gjør vi fordi vi har hatt nytte av et liknende
fond når vi var på sykehuset, og fordi vi vil hjelpe den
fantastisk flinke Kreftavd., UNN Tromsø, som hjalp oss mye.
Hvis noen vil gi en gave så er kontonummer som følger;

8982 10 51569

Ellers oppfordrer vi til å lese Fredriks blogg - en fantastisk
velskrevet side av en fantastisk mann!

F for Fredrik!

2008-03-01T12:33:00.001+01:00

29. Februar, skuddårsdagen, skjedde det utenkelige; vår alles kjære Fredrik Stave gikk bort, og verden er mye fattigere. Den har tapt livsglede, fightervilje, godhet, kjærlighet – rett og slett et fantastisk menneske alle må bruke som inspirasjon, for alltid. Derfor skal vi heller huske hans fødselsdag; 10 August – en ekte, rød, ”nummer 10” med forbilledlige egenskaper som alle ser opp til.
Kanskje var ikke jorda en bra nok plass for han, jeg føler at han har det mye bedre nå etter mye motgang i det siste, og er på en langt bedre plass. Alle sammen i Tromsø, selv de mest erfarne i hvitt, fikk en spesiell følelse etter det skjedde; Fredrik lå med et fint smil om munnen og gav oss alle et sterkt inntrykk av at han hadde det bedre nå.
Vi gleder oss over det, men har samtidig vanskelig for å godta at vi ikke skal få ha den flotte gutten her. Han vil uansett alltid være med oss, og leve videre i våre hjerter. Til tross for et altfor kort liv så har han levd mer enn de fleste, og oppnådd mer enn de fleste noensinne vil klare. Han tapte IKKE kampen; han tok over kampen og vant tusenvis av hjerter i løpet av den. Han ER en helt, og vi vil aldri glemme han – tusen hjertelig takk for ALT vi fikk, du fortjener å ha det fint nå – ”keep the flag flying” til vi sees igjen Kjære bror.

Min elskede Fredrik, du var en helt, og har forandret mitt liv fullstendig, bare til det positive. Å få beskjeden litt over ti, den 29. februar at du hadde forlatt denne verden var utrolig tung, tårene triller for deg hele tiden, men som du og jeg har snakka om så mange ganger, så ville du at verken at jeg eller andre skulle være lei oss, det var din største frykt. Vi skal prøve så godt vi kan å være sterk, for din skyld Fredrik, det er det minste vi kan gjøre for deg.

Jeg er helt sikker på at det var meningen at vi skulle møtes, det var noe mellom oss, allerede første fransktimen vi hadde sammen, smilet ditt og øynene dine smelta meg helt, noe du aldri skjønte, ”æ har ikkje nåkka smil”, brukte du å si når jeg kommenterte det.
Min kjæreste Fredrik, kunne aldri finne noen bedre enn deg, du og jeg var sjelevenner, det er jeg sikker på, du delte ting med meg som du aldri hadde sagt høyt før. En av de siste mld jeg fikk fra deg når du lå på sykehuset var ”Nu skrik æ på nytt, du e bære så fantasitisk at æ ikkje klare å hold mæ. Herregud kor gla æ e i dæ. Aldri om du skal være nån andre si enn min, du har så mange gode egenskapa, elske dæ masse<3”

Kommer til å savne de mld som gjorde dagene mine ekstra gode, kommer til å savne alle våre gode samtaler om alt og ingenting, kommer til å savne og slite med å få deg opp hver morgen når vi skulle på skolen, kommer til å savne ettermiddagene vi bare lå på sofaen, holdt rundt hverandre og så på tv, uten en bekymring i verden. Kommer til å savne det og sovne i armene dine, og jeg kommer til å savne det fine smilet ditt, som aldri forlot munnen din. Kunne ha fortsatte sånn her i det uendelige, for jeg kommer til å savne hele deg Fredrik. Du har nok fått en hedersplass der du er nå, og allerede i gang med mange nye prosjekter.
Du forlater aldri mitt hjerte, Fredrik, min bestevenn, og min elskede kjæreste<3

Nedtur

2008-02-18T20:48:00.003+01:00

Kjære alle sammen.

Jeg er nå innlagt for 14. dag på kreftavdelingen i Tromsø. Smertene tok til slutt overhånd, og jeg klarte ikke lengre å leve ett normalt liv. Aldri før har jeg vært så langt nede psykisk, det hender jeg knekker sammen flere ganger daglig. Jeg føler meg innesperret og blokkert fra alt ungdommen min egentlig skal dreie seg om. Lenge visste jeg om tilbakefallet, men at det skulle bli slikt hadde jeg aldri forestilt meg. Samtidig føler jeg en voldsom frustrasjon mot vanlige ungdommer, som slipper alt jeg må gå gjennom, men samtidig gir faen i livet. Herregud for en oppstrammer jeg vil gi dem!

Har jeg ikke smerter, blør jeg neseblod, og gjør jeg ingen av delene, så er det garantert noe annet i veien. Dere aner ikke hvor mange ganger jeg sier "er det ikke dette, er det noe annet" daglig.

Jeg har gjennomført en fem-dagers cellegiftkur, og den foreløp uten problemer. Men siden vannlatingen ikke fungerer optimalt på grunn av sykdommens press på blæren, har jeg fått operert inn et eget kateter for det. Det er både slitsomt og nedvergende for meg. De bruker også ei smertepumpe, som er et apperat jeg må drasse med meg overalt - for å forhindre smertene.

Planen framover er helt uklar, har kur om fire uker igjen, det er det eneste jeg vet. Når jeg kommer hjem er usikkert, det kan bli om ei uke eller to - alt etter hva skjebnen bestemmer hva som skal skje neste gang - for noe er det alltid..

Ground Zero

2008-01-11T15:28:00.000+01:00

Der var man tilbake til nullpunktet.
Tromsø er mitt Ground Zero. De to siste årene har alle mine besøk i Nordens Paris hatt sammenheng med sykdommen min, og det ser ikke ut til at besøkene kommer til å minke framover. I forrige spalte fikk dere vite om hjernesvulsten min. De siste prøvene viser at den har økt i omfang, og er en aggressiv type.

Ikke nok med det, de har også funnet en ekstra tilvekst i området rundt. Ikke bra, ikke bra. Det resulterer i ti strålebehandlinger, hvor jeg allerede har unnagjort seks av dem. Hittil er ikke bivirkningene spesielt store, men litt kvalme medfølger nok. Håret mitt forsvinner dessverre, det eneste som virkelig viser sykdommen min. Men nå er jeg kommet til det punktet hvor bivirkningene er ubetydelige – bare gjør meg frisk. For meg holder det ikke å være helt. Jeg vil leve.

Den opprinnelige krefttypen har også spredd seg, men legene har ingen fasit for behandling, så vi tar det litt som det kommer. Spesialister i flere land følger med på utviklingen, og er selvfølgelig veldig spente. De vet ikke hvordan denne typen kreft oppfører seg, ikke engang om jeg er født med den. Heldigvis viser de siste blodprøvene 14,4 i blodprosent – det normale er mellom 13,8 og 17. For ett år siden var den helt nede på 8-tallet..

Men det normale livet må fortsette.

Jeg går på skole, jobber, kjører bil og trener litt. Jeg har en innbillning om at jeg må ta over sykdommen – ikke motsatt. Det er hva som skal gjøre meg frisk. Kanskje tar jeg meg vann over hodet, men hittil har det fungert bra. Denne jula var kjempefin på alle måter, da forrige jul ble tilbringt på sykehuset. Det var tiden hvor livet mitt tok en u-sving, til en vei uten gatelys. Tilværelsen ble betydelig mørkere. Jeg kunne gå hver dag denne julen og si; for ett år siden.. Det var en merkelig følelse.

Da Manchester United slo Aston Villa 2-0 i FA-cupen, var det akkurat ett år siden beskjeden kom. Vet ikke helt om slike jubileum kvalifiserer for en gave akkurat, men fint var det uansett. Nå skulle egentlig jeg og min bror vært i Manchester for å se kamp, men det kommer vel en tid for det óg.

Kjæresten min fant ut at 200 personer i Norge fikk hjernesvulst årlig, og med tanke på at min egentlige sykdom er unik i Europa, vil jeg virkelig kalle meg selv for spesiell.

Jeg er utvilsomt nåtidens Donald Duck.

(gjengitt fra waschera.no)

Spørsmålstegn

2007-12-17T03:36:00.000+01:00

Mange kan si til meg; hvorfor er du så rolig, har du ikke innsett realiteten? Selvfølgelig har jeg det, men hva er det egentlig å innse? Javisst, jeg har en sjelden og alvorlig kreftsykdom, toppet av en hjernesvulst. Det er ille nok det. Men er livet mitt bare et manus, hvor slutten allerede er skrevet? Det tror ikke jeg. Slik er det bare ikke. Hver dag er en fest, har noen sagt. Jeg slenger med på den bølgen.

Det eneste som plager meg er uvisstheten. Alle lever egentlig med den, men med en situasjon lik min, kommer det fram til overflaten. Det å kunne planlegge ting, uten den snikende tanken i bakhodet - er noe jeg virkelig savner. Som ungdom ønsker man å gjøre alt, helst på én gang. Jeg er intet unntak. Sett min situasjon i betraktning, gleder jeg meg over det meste. Stort som smått. Bare det å sitte seg i bilen, kjøre ned på butikken, handle noe godt og deretter returnere til leiligheten - gjør meg glad. Fornøyd. Favorittprogrammene på tv? Fantastisk. Kunne det vært bedre?

Det er vel akkurat den egenskapen som gjør alt så "lett" for meg. Ingen merker sykdommen på meg. Fysisk er én ting, men det psykiske er så utrolig mye mer. Jeg innrømmer det, denne opplevelsen har gjort meg sterk psykisk. Det skal mye til for å knekke meg. Det er selvfølgelig dager hvor alt synker inn, og tårene renner, men er ikke det til å forvente? Tre ganger har jeg hatt det tungt med meg selv. Første gangen var femte januar, da diagnosen ble stilt. Jeg som trodde at turen på sykehuset bare var tur/retur. Mest av alt følte jeg sviket mot omgivelsene som verst. Andre gangen var i midten av mars, da jeg fikk beskjed om at det var planlagt seks kurer til, med påfølgende vedlikeholdskur. Med et lite håp om beskjeden "du er frisk", var det veldig tungt å svelge. Siste gang er vel nettopp. Når man lever livet så normalt som meg, så kommer det stunder hvor ting går opp for deg. Det er ikke bare bare, det å ta livet som det faller seg. Hvor er jeg om ett år? Hva har behandlingen krevd av meg? Fins det et "jeg" om ett år? Takk gud for trøstende kjærester.

Uansett - slike tanker er fy-fy. Men hvordan holder jeg dem vekke? Verst har det vært de siste ukene. Nå er liksom selve sykdommen lagt på vent. Hjernesvulsten har drevet fokuset til seg selv, og akkurat nå er det alt som betyr noe. Hva da når den egentlige sykdommen melder seg? Hverdagen min er så full av ubesvarlige spørsmål. Mitt eneste ønske er at jeg blir frisk. Nå.

Et friskt pust

2007-12-13T01:03:00.000+01:00

Det er mange ting som har skjedd siden sist, både av positiv og negativ form. La oss, i god stil, starte med de gode nyhetene først! Jeg har fått ny leilighet, plassert fem/ti minutt fra sentrum. Har alt for meg selv, så det er en luksus jeg ikke deler med mange andre på min alder. Kjæreste har jeg også skaffet meg (høres ut som de kommer på samleband, men så lett er det ikke). Hun er halvt andøyværing, og resten er oppvokst på Sortland, så miksen har jeg ikke vært helt heldig med! Hehe.. Heldigvis er alt annet som det skal være - jeg har det helt supert med henne.

De dårlige nyhetene har ikke med mitt sosiale liv å gjøre, men disse greiene. Du vet, disse jævla greiene. I november fikk jeg svar på MR-undersøkelsen av bekkenet, og den påviste spredning. En svulst på rundt 1 cm ble funnet like bak den opprinnelige, så det er ikke snakk om spredning i den forstand at andre organer har fått smake på min uflaks. Det som er spesielt i mitt tilfelle, er at akkurat denne situasjonen aldri har forekommet før. Legene har ingen studier, ingen tifeller, inger idéer.. Ingenting. Det er så sjeldent at de rett og slett ikke vet arme råd. Så vi fant derfor ut, i fellesskap med familien, at vi skal vente med "Plan B" til evt. symptomene melder seg. "Plan B" består av strålebehandling, cellegiftkurer og hva ellers som kan gjøre sin nytte. Jeg skal ikke påstå at dette er en idéel situasjon, men det kjøper meg i alle fall tid til å leve et normalt liv, i den grad det lar seg gjøre. Personlig har jeg ingen problemer med dette, og er like smilende glad som alltid :)

Men. Det stopper ikke der.

For to uker siden merket jeg en hodepine, noe som aldri har forekommet hos meg før. Jeg dro ned på skolen denne mandagen, men merket fort at her var det bare å snu. Dro så hjem til leiligheten for å slappe av, men det ga ingen positive resultater. Jeg så ingen annen utvei enn å hoppe i bilen, og kjøre bortover til Stokmarknes for å ta blodprøve (i lys av det jeg skrev i forrge avsnitt, må jeg alltid dra til lege om jeg skulle kjenne noe unormalt). Der fant de ingen sykdomsbakterier, noe som var veldig merkelig. Jeg hadde jo utrolig vondt i hodet! En liten legesjekk etterpå var vi "enig" om at det sikkert bare var forkjølelsen jeg hadde som hadde gått til hodet. Resten av uka foregikk i samme verden, med hodepine og kvalme. Sistnevnte var forøvrig forårsaket av at mitt hickmann-kateter ble operert vekk denne onsdagen. Heldigvis hadde jeg Maya og foreldrene hennes på Sortland, som kunne passe på meg. De var snill og laget mye forskjellig mat og drikke til meg, men ingenting ville ned. Søndagen bestemte vi oss for å ringe legevakta, og typisk nok var den på Andenes denne helga. Onkel Rolf kjørte den lange veien fra Andenes for å hente meg, og Maya ble med bortover til øya. Vel framme hentet vi mamma og pappa på flyplassen, de hadde nettopp landet etter ei uke i København/Oslo. Pappa var helt nervevrak. Stakkars! Deretter gikk turen til Ingrid på helsesenteret - legevakta.

Jeg hadde null sjans til å stå oppreist for egen maskin, da min situasjon kan sammenlignes med kontrollen én har etter tolv øl på rappen. Ikke særlig. Også her ble det tatt blodprøve, og den viste det Ingrid mistenkte. Ingen sykdomsbakterier. Fra det øyeblikket av var hun sikker på hva det var, og det kan godt hende hun sa det til meg. Jeg husker ikke, det eneste som er i hodet mitt er noen bilder av omgivelsene. Hun ordnet ambulanse, og sendte meg til Stokmarknes for å ta CT. Der ble det påvist hva hun regnet med - en svulst i lillehjernen. Herregud. Jeg hadde fått kreft på nytt, to ganger på ett år. Det er faen ikke mulig.

Fort som bare det ble jeg fløyet med ambulansefly til Tromsø. Takk gud for det, jeg hater sykehuset på Stokmarknes. Det er mer et aldershjem. Samtidig var det de jeg stolte på den mandagen, men de viste seg ikke tilliten verdig. Heldigvis har jeg en fastlege som gjorde det.

Natt til mandag (vi er nå én uke lengre fram i tid..) ble jeg innlagt på Universitetssykehuset i Tromsø. Jeg hadde sovet helt siden turen fra Andenes, og hadde ingen andre planer enn akkurat dét. Neste dag våknet jeg opp, like jævlig som de forrige dagene. Jeg husker ingenting. MR-undersøkelsen husker jeg litt av, i alle fall at Anders var med inn. Det er godt å ha broren sin i Tromsø! Etter svarene på disse var det ingen tvil. Jeg måtte opereres nå, eller så var muligens min siste time kommet. Alt dette sa de til meg, men jeg bare smilte. Jeg var trøtt, jeg ville sove - jeg ga en lang faen i alt annet.

Klokken seks på ettermiddagen ble jeg trillet inn på operasjonsstua. Jeg husket jeg tok farvel med familien. Det siste jeg gjorde mens de trillet meg inn på operasjonsstua, og døra var i ferd med å lukke seg igjen etter meg, var å vise tommel opp. Dette fikset jeg, dere kjenner meg. Som mamma sier, det ordner seg alltid for snille gutter. Jeg er jo snill. No problem.

Seks timer senere var alt over. Operasjonen var vellykket, og de hadde nesten tatt vekk alt sammen. Med ledninger og bandasjer all over the place, ble jeg trillet opp på intensiven. Anders, Camilla, mamma og pappa. De fikk lovt til å si god natt til meg. Det eneste jeg husker er hva Anders fortalte meg; "United vant 2-0, Christiano Ronaldo scora begge. Han sku ha scora ett te, men så fikk han gult kort førr filming. Det va straffe, det så alle." Jeg må bare smile når jeg tenker over det. Fotball er viktig, dere!

Neste dag våknet jeg opp litt etter klokka ni. Endelig var jeg kvitt væskeansamlingene i hodet, de som hadde plaget meg i over ei uke, og svulsten lå nå i en søppelpose. Jeg var overlykkelig over at jeg fremdeles kunne se, høre og prate. Man skal ikke ta det for gitt etter en slik operasjon, selv om det skal mye til for at det ender opp annerledes. Kirurgen hadde gitt streng beskjed om at jeg skulle ligge alene i 24 timer, uten noen form for kontakt. Dette visste ikke jeg noe om, så jeg spurte en av de søte sykepleierne om en telefon - noe jeg fikk. Jeg ringte Maya med det første, og årets overraskelse var et faktum. En telefon fra meg var ikke akkurat det hun forventet. Hun hadde fått samme beskjed fra kirurgen, men hadde selvfølgelig ikke noe imot dette. Et kvarter senere ringte jeg pappa. De ble nok veldig lettet.

Seks timer senere ble jeg trillet vekk fra intensiven, og ned på nevrokirurgisk avdeling. Der havnet jeg på rom med én som hadde diare. Supert. Personlig så følte jeg for å springe en maraton.

Om kvelden fikk jeg et enerom, og der ble jeg liggende helt til torsdagen. Disse dagene ble brukt til rehabilitering, hvor matspising var den øverste grenen. Ikke meg imot! Framskrittene mine var store, og langt foran tidsskjema ble jeg sendt til Stokmarknes på aldershjemmet, for å gjøre mine siste framskritt der. Vel framme ville jeg mest hjem, men legene i Tromsø ville ha meg der noen dager. Heldigvis kom Maya, kjæresten min, på besøk. Maja, ei venninne, dukket også opp. Det var veldig deilig å være litt Fredrik igjen, med fleipete oppførsel og alt.

Verken jeg eller mamma var overbegeistret for dette "sykehuset", så vi oppsøkte Dr. Trasti fredagen for en liten bønn om å få tillatelse til å dra hjem. Han syntes det hørtes ut som en strålende idé, mine framskritt tatt i betraktning. Nå kunne jeg gå en del, selv om balansen ikke var helt på plass (det er den ikke enda..). To timer senere var pappa på plass, og jeg var klar for å dra hjem. På Sortland spiste vi middag, og hentet opp Maya. Nå var jeg klar for ei helg med avslapping, matspising og rehabilitering.

I dag er det onsdag, og jeg har overnattet på Sortland hos min utvalgte. Det var veldig koselig. I morgen skal jeg fjerne stingene i brystkassen, der kateteret lå. Formen min er upåklagelig, og ting går endelig sin vante gang igjen. Neste uke blir det skole på Sortland, og så er det endelig ferie! Over nyttår er planen å dra tilbake til Tromsø, hvor det er meget sannsynligvis at de strålebehandler siste rest i hodet. Det overlater jeg til dem. I'm all yours.

Gode, gamle minner?

2007-10-17T00:27:00.000+02:00

Brukte noen timer igår til å lese gamle innlegg, og det var ganske sterkt. Sterkere enn man skulle tro. Gjenopplevde det meste, og det er ingen tvil om at den perioden er den hardeste hittil! Men det var utrolig koselig å lese alle kommentarene på nytt, det er greit å bli påmint hvilken omtanke og støtte dere alle viste meg.

Grunnen til at jeg ser gjennom bloggen er enkel. TV2 skal begynne med et nytt ungdomsprogram, som skal sendes om ettermiddagen på hverdager. De vil også ha ei internett-side som skal oppdateres hver dag, med blogger, nyheter, videoer o.l. Redaksjonen deres hadde funnet fram til meg via Kreftforeningens nettsider, og de likte det de leste såpass mye, at de ønsker meg som blogger på siden deres. De ønsket ungdom med forskjellig bakgrunn og livshistorie, og der mente de jeg passet perfekt inn! Takket selvfølgelig ja, så da begynner jeg å blogge for dem i slutten av måneden. Det innebærer at jeg fjerner denne bloggen fra internett, men ikke fra datamaskinen :) Kommer til å legge ut adressen til bloggen når siden er fikset, no worries!

Ellers er det masse forandringer på gang, som f.eks. endret sivilstatus. Men life goes on, som det så filosofisk heter!

Sjallabais!

2007-10-08T18:37:00.000+02:00

Er det virkelig så lenge siden sist jeg oppdaterte? Skulle tro jeg var blitt frisk!

Mye som har hendt siden sist. For noen uker siden var jeg i Manchester, der Chelsea ble latterliggjort med 2-0! Helt syk opplevelse, det er så avgjort ikke siste gangen jeg drar over dammen :D Vi stod like ved selve kjernen av supportere - "Stretford End." Det er der banneret "20LEGEND" henger. Dagen før kampen var vi rundt hele stadion, både innvendig og utvendig. Kult å tenke at Ronaldo og Rooney sine rumper har vært på samme plass som min!

For øyeblikket befinner jeg meg i Paris, faktisk. Snurra globusen denne helgen også, og sannelig ble det ikke en romantisk by! Har vært her siden lørdagen, og onsdag drar vi hjem. Da blir det jobbing på Mix helt til høstferien er over. Blir godt å bo på hotell hjemme i noen dager :)

Når det kommer til sykdommen, så er det bare positive ting å si. Merker ikke noe som helst av vedlikeholdskuren, verken fysisk eller psykisk! Føler meg friskere enn aldri før, og energien er omtrent på samme nivå som før. Men så var det den berømte kondisen..

Jeg kommer mest sannsynligvis til å slette bloggen i slutten av måneden, og grunnen får bli en overraskelse ;)

20LEGEND

2007-09-02T18:57:00.000+02:00

Hei igjen! Mye som har hendt siden sist, mest verdt å nevne er vel lappen, tenker jeg! Hadde noen feil selvfølgelig, men helhetsinntrykket var veldig bra. Deilig å overbevise meg, og dere selvfølgelig, om at en såkalt "sykdom" ikke trenger å være i veien for slike ting. Skolestarten har jeg også fått unnagjort, men Stokmarknes var ikke noe for meg, så jeg hoppet over til Studiespesialiserende her på Sortland. Enklere, i grunn. Trives utrolig godt her, mange nye folk, noe som passer meg godt.

Drar til Oslo den tyvende, og videre til Manchester dagen derpå. Det kribler i magen! Skal knuse Chelsea så jævlig. To uker senere drar jeg til Paris med kjæresten og "svigers", det blir nok greit det også ;) Ikke no' vits å ligge på latsiden. Eneste problemstillingen jeg har er penger, ettersom jeg får mindre sykepenger etter påbegynt skolegang, men hva betyr egentlig dét.

Ellers er det lite å melde tilbake om. Tar én tablett daglig, og det å klare og huske på å ta den er ikke like lett, så det er mitt eneste nevneverdige problem for tiden.

2007-08-15T00:23:00.000+02:00

Hei!

Mye stress for tiden, med fysioterapi, jobb og oppkjøring spredt over hele uka. Skal kjøre opp førstkommende tirsdag kl. 1200! Kommer til å stryke uansett, men det er verdt et forsøk. Pessimist av natur, vett :)

Flytter til Sortland om noen dager, det blir gøy! Får bare håpe at NAV ikke tar fra meg sykepengene selv om jeg begynner på skolen, slik reglene er. Patetisk! Har ikke nok energi til å ha jobb i tillegg uansett, så ser ikke noen grunn til at de skal dette bort. Vi får se hva som skjer!

2007-08-07T10:55:00.000+02:00

Da var svarene klar. Legen min på avdelingen sammenlignet bildene med de som ble tatt i mars, og forskjellen var stor. Positiv stor. Alt har trukket seg mye tilbake, og skjelett-forandringene var veldig gode. De syntes det hadde gått utrolig bra, nesten så de ikke kunne tro det selv. På bildene som ble tatt i går kunne ikke legen min se noe som helst, men røntgen-legene, som hadde beskrevet bildene, så enda at det var noe igjen. Men herregud, jeg er fornøyd! Ting tar tid, som det heter. For meg er det bare et spørsmål om når det går vekk, og ikke om :)

2007-08-07T00:45:00.000+02:00

Da var man rykket tilbake til start. Eller skal man si begynnelsen på slutten? Ikke vet jeg. Svarene i morgen kommer til å gi en pekepinn på hva man burde forvente seg av tiden framover. Jeg skal skrive her så fort som f. Ønsk meg lykke til, da vel!

2007-08-02T01:35:00.000+02:00

Det ble litt forandringer i siste liten. Farmoren til Sofie fikk hjerteinfarkt dagen før vi skulle dra til Bodø, så turen til Paris ble utsatt. Det betyr selvfølgelig ingenting nå, og heldigvis er hun på bedringens vei. Istedet dro vi til Oslo, hvor vi nå er, og i morgen drar vi en snartur til Gøteborg. Drar tilbake hit fredagen, og søndag går turen nordover igjen! Mandag er det MR på sykehuset, og tirsdag er det svar på prøven og eventuell oppstart av vedlikeholdskur. Den varer i seks sykluser á 28 dager, hvor det skal være kur den 1, 8 og 15-ende i hver syklus. Disse kurene er veldig enkle, og kommer nok ikke til å plage meg. Jeg må også ta cellegift-tabletter hver dag i alle disse syklusene. Piece of cake, i grunn.

Ha en god ferie alle sammen :D

2007-07-31T14:09:00.000+02:00

Takk for sist, tenkte jeg. Det er lenge siden nå. Sist gang vi møttes var jeg samme gutt, bare uten de tankene som nå driver meg. Selv om din betydning var, og fremdeles er stor, ble du som mange andre nedprioritert av ubetydelige ting. Verden er alt for opptatt av materialistiske ting, penger også. Som mange andre bet jeg på agnet, og akkurat da føltes det godt. Men i lys av ettertidens berømte klokskap, skjønte jeg at det ikke er hva som definerer lykke. Ikke det at jeg ser på meg selv som erfaren nok til å definere det, men det jeg opplever nå må være akkurat dét. Lykke.

Du var helt perfekt, som du alltid har vært. Strøken og fin, med et glatt resultat. Kanskje har dette året hatt en like bra effekt på deg som på meg? Pausen har gjort oss godt, ingen tvil om det. Men rart er det, når hårene endelig vokser ut, kutter du de rett av meg. Det har alltid vært slik, og slik vil det forbli, i alle fall helt til jeg flytter til Trondheim. Velkommen tilbake, barberhøvelen min.

2007-07-29T16:45:00.000+02:00

Akkurat kommet hjem fra jobb, min siste vakt før turen til Paris. Herlig! Følger med på Tour de France nå, og det er kos å se bilder derfra! Gleder meg utrolig mye. Eiffeltårnet er større enn hva jeg trodde, og Seinen ser mye renere ut enn Themsen, selv om det skal lite til :D

Fantastisk vær ute i dag, men det hjelper meg lite. Må pakke og rydde til langt på natt :(

Opptur

2007-07-26T18:24:00.000+02:00

Nå for tiden er det bare gode nyheter!

1. Jeg bestod teorieksamen med kun tre feil på fjorten minutter!

2. Resultatene av den siste blodprøven viste en blodprosent på 13,5 :D Det er det høyeste jeg har hatt noen gang i denne perioden! Rekorden var 11,2.

3. Jeg er alene hjemme..

Sommer1

2007-07-24T02:23:00.000+02:00

God sommer alle sammen!

Har hatt en utrolig fin sommer hittil, uten et eneste sykehusbesøk. Det føles godt å leve utsterilt!

Turen ned til Kristiansand endte opp som et kapittel for seg selv, da flyet vårt fra Trondheim til Oslo ble kansellert grunnet mangel på syteledere. Ehm, flygeledere. Det endte opp med at vi måtte ta buss samme kveld til Gardermoen, hvor vi var framme midt på natta. Ettersom flyet til Kristiansand var gått for lenge siden, vandret vi rundt der uten anelse om hva vi skulle gjøre. Kom etterhvert i prat med SAS, og de kunne booke oss til et fly neste kveld. Det var temmelig uaktuelt, siden Quart begynte om ettermiddagen, så vi bestemte oss for å ta buss neste dag, kl. 10.00. Det var seks timer til, og siden vi alikevel skulle til byen, bestemte vi oss for å kreve hotellrom, og som sagt så gjort. Fikk suite på et hotell rett over OsloCity, så det var kjipt at vi bare hadde det i noen timer! Marius tømte minibaren som en takk til SAS, og frokost-bufeén fikk også føle hans vrede ;)

Vi dro direkte fra bussen og bort til festival-området, og siden det regnet det i ett strekk. Greit nok det, men ikke når alle klærne var sendt med buss til Lillesand. Ble til slutt såpass våt at jeg ikke gamblet med noen infeksjoner, så vi tok en tidlig buss hjem. De andre dagene forløp ganske likt, så det var godt å komme hjem til sol og varme!

Siden det har jeg jobbet mye på kiosken, tatt kjøretimer og tilbringt tid med min kjære. Det blir det aldri nok av. Har vært på glattkjøringsbane også, så nå er det ikke så mye som gjenstår før jeg er klar til å kjøre opp. Kjørelæreren er dratt på ferie, så det blir muligens i overkant av en måned til jeg kan kjøre opp! Det blir skøy.

I morgen drar jeg til Sortland for å avlegge teoriprøve og sjekke ut leiligheten, regner med at begge tingene går bra. Mandag går turen til Bodø med hurtigruta, og så er det franske barter og baguetter next. Etter fem dager der drar jeg til Tromsø for evaluering og gode beskjeder, før turen går hjem igjen. Da er det bare noen dager til jeg blir 18, og etter det flytter jeg til Sortland. Happy days!

Alle gode ting er 9

2007-06-28T14:53:00.000+02:00

FEEERDIG!

Nå begynner jeg å komme i god, gammel form igjen. Var ganske sliten i går, men ut fra sykehuset fort som f, det skulle jeg. Dro ned til byen, og deretter opp til Anders sin leilighet for å slappe av. Deilig å komme hjem igjen, med ni kurer i "Nordens Paris" (samme som å kalle Andenes "Nordens Las Palmas". Psst!) tilbakelagt. NÅ er det endelig ferie! :D

Tar hurtigruta fra Stokmarknes i morgen kl. 15.15, som er framme i Bodø 01:30. Der overnatter vi hos noen slektninger av min kjære, før vi drar til Fauske kvelden derpå for å ta toget til Trondheim. Er framme i byen til Norges dårligste fotballag tidlig om morgenen, og flyet videre til Kristiansand går ikke før om kvelden. Får håpe at det er fint vær i bartebyen!

Ønsker alle sammen en fin og varm sommer, også må dere titte innom her iblant, for oppdateringer om ferien min. Hvis jeg husker på å oppdatere.

Siste innspurt

2007-06-24T23:21:00.000+02:00

Der var man (endelig) framme i Nordens Paris, og for første gang er det hold i benevnelsen, da det faktisk var 22 grader i ettermiddag! Håper inderlig at været blir helt forferdelig mens jeg ligger på sykehuset. Kanskje litt egoistisk tenkt, men med samvittigheten i behold. Klarer ikke å glede meg over at dette er den siste av ni harde kurer, men godfølelsen kommer nok krypende når siste rest av cytostatikaen går inn. Faen det skal bli godt.

Som dere fikk med dere i forrige innlegg, ligger linken til bloggen min på Kreftforeningens hjemmesider, under linken "Personlige historier". Ser ut som at en profilert Høyre-politiker har rotet seg inn hit via linken der, og det er jo en hyggelig bortkomst! Bengt Eidem, også kjent som forfatter av boken "Blodig alvor", la igjen en hyggelig kommentar. Han har hatt akutt leukemi, sykdommen de mistenkte meg for å ha i starten. Du kan lese mer om han på http://www.dagbladet.no/magasinet/2005/04/29/430264.html

Interessant å se mennesker i lignende situasjoner, og med samme pågangsmot, håp og overbevisning som deg selv. "Jeg skal være sterk. Dette er en eller annen test som jeg er blitt satt på. Og jeg har for lenge siden bestemt meg at jeg ikke skal la meg knekke. Hører dere: JEG LAR MEG IKKE KNEKKE! Jeg er sint inni meg, men overhodet ikke inne på tanken om å gi opp."

Snakk om telepati.

"Jeg har hatt veldig mange fine uker etter at jeg kom ut av sykehuset første gangen. Å legge seg sammen med kjæresten sin, å få lov til å våkne opp sammen med henne, drømmer Bengt fra sykesenga. Snart skal han ut å sykle igjen også, bare han blir ferdig med bivirkningene av cellegiftkuren."

Jeg vet ikke om benmargstransplantasjon er aktuelt for meg, men det burde ikke være en hindring for alle friske til å hjelpe andre. Gå til siden http://www.vilduhjelpe.com, og meld deg som blodgiver!

Morgenstund har tull i munn

2007-06-20T14:47:00.000+02:00

I dag sto jeg opp tidlig. Klokka elleve.

Dro ned til tannlegen først, og med tanke på at det er første gangen siden jeg begynte med cellegift, er jeg strålende fornøyd med "bare" to hull. Har noen begynnende hull, så nå blir det fluor og tanntråd på meg i sommer. En selvfølge for mange, men ikke for de sløve!

Tok blodprøve i samme slengen, og den var oppløftende. Kan kopiere inn en blodprøve fra i Mars/April, så får dere se forskjellen.

Mars/April
Blodprosent: 9,0
Immunforsvar: 3,9
Blodplater: 257

20 Juni
Blodprosent: 11,1
Immunforsvar: 3,9
Blodplater: 359

At immunforsvaret er uforandret har ingenting å si, ettersom normal-verdien ligger rundt mine verdier. Samtidig så blir beinmargen sliten av 9 koselige kurer :)

http://www.kreftforeningen.no/om_kreft/personlige_historier

Livet er godt!

2007-06-20T02:39:00.000+02:00

Der var jeg tilbake! Skal prøve å skrive litt oftere enn jeg har hatt til vane for i det siste, men samtidig føler jeg at innholdet her blitt litt utenfor tema. Men vi kan drite i tema, også skriver vi fritt! Forresten, dette innlegget må tas med en klype salt når det kommer til skrivefeil, ettersom uret er over tre om natten!

Har hatt to kurer siden sist, og selv om kroppen min tåler giften bedre, blir det bare verre og verre for hver gang. Det handler vel mer om det psykiske enn det fysiske, men det er vel som forventet. Samtidig blir ukene i mellom mer og mer normal for hver gang,
og nedoverturen på berg-og-dal-banen blir bare lengre og lengre. Men når oppturen blir enda lengre, så har jeg i grunn ingenting å klage over ;)

Har slutten med blodoverføringer nå, og det funker som bare det! Det er et utmerket tegn på at beinmargen jobber av seg selv, og produserer nok av immunforsvar og blodplater. Etter forrige kur har jeg heller ikke blødd neseblod, og det er faktisk første gangen! Man trenger ikke være overlege for å skjønne at dette går rette veien :D

Siden sist har jeg også fått spikret planene for sommeren. Tre dager etter siste kur, den 30. Juni, drar jeg, kjæresten og en kamerat på Quart-festivalen i Kristiansand. Drar nedover med buss, tog og fly. Festivalen varer i fem dager, og det blir tredje året på rad jeg er der. Deilig å kombinere festival-følelse med byliv! Kommer hjem 8. Juni, og da blir det noen rolige dager hjemme. Har planlagt en tur til Trondheim noen uker etter det, for å handle på IKEA. Flytter til Sortland noen dager etter bursdagen min, 10. August, så den turen kommer nok godt med :) Videre kan det nevnes at i starten av August drar jeg, kjæresten og foreldrene til Paris i fem dager. De spanderer turen på meg, noe som er helt utrolig gjort. Vet ikke om jeg skal le eller gråte! Det blir nok utrolig koselig, og et deilig avbrekk.

Skolen starter rundt 20. August, og det blir deilig å begynne på nytt, i en ny klasse. Er veldig takknemlig for støtten jeg fikk på skolen min, men føler at en ny start vil gjøre godt. Har begynt med kjøretimer, så jeg håper at lappen kommer sigende i slutten av denne måneden, eller i løpet av neste. Sortland er bare 10 mil unna, og med en strøken BMW kommer man seg fort i mellom, selv om den bare har 85 hestekrefter :P

21. September drar jeg og kjæresten til Manchester. Men hva skal vi gjøre der? Joda, det stemmer. Vi skal se Manchester United - Chelsea på Old Trafford. Kontoen "Fredrik til Old Trafford" endte opp på 27 000, så det blir nok enda en tur på meg, muligens til våren med Anders. Vil med dette takke alle som har bidratt til å gjøre en av mine største drømmer til en realitet, med deres utrolig sjenerøse bidrag. Dere alle er loggført på nettbanken min, og jeg vil aldri glemme omtanken deres for meg! Det vil nok komme et fyldig reisebrev her, og muligens i en eller annnen avis!

Det er ikke verst for en kreft-pasient å gjøre alt dette, er det? Ta lappen, reise på ferier, flytte på hybel og starte et liv som voksen. Det beviser jo bare at har du ønskene, er det bare deg selv som står i veien for å gjennomføre de. Håper at jeg kan gå foran som et godt eksempel for alle som skulle havne i samme situasjon som meg!

"Kreft, det hender vel ikke deg?"

Jesus lever

2007-05-09T02:26:00.000+02:00

Jeg får litt dårlig samvittighet over at jeg ikke oppdaterer bloggen oftere. Men det er vel egentlig for deres skyld, ettersom jeg ikke ser poenget i å skrive hva jeg kjøper på butikken. Hvis det er noen som er veldig interessert i det, så får dere si'fra. Bloggen er jo et slags redskap mot sykdommen, og iblant er det den som må til for å bekrefte at jeg har kreft. Iblant går jeg inn på bloggen min og tenker; "Ja, fan, æ har jo kreft!". Det sier sitt om hvor normalt livet mitt er blitt. Det handler bare om å styre sykdommen, og ikke la den styre deg. Den får bare innrette seg etter hva jeg føler for. Jeg får tvangstanker om at sykdommen ønsker å ødelegge ting for meg, og når den ikke får det som den vil, finner den heller noen andre å plage, eller i beste fall - ingen.

Det blir spennende å se hvordan jeg ser tilbake på sykdommen om noen år. Per dags dato, er jeg ikke helt sikker på om det var til det beste for meg eller ikke. Jeg vil selvfølgelig aldri oppleve usikkerheten og smerten de første ukene igjen, og kurene likeså, men det har gjort noe med meg som menneske. Noe som alle burde oppleve. Det er altfor mange utakknemlige mennesker som må få et problem for å endre seg. Kanskje jeg var heldig som fikk problemet i tidlig alder?

Det er litt rart å være kreftpasient i ung alder, spesielt når de rundt deg på avdelingen kunne vært besteforeldrene dine. Er glad jeg ikke er på rom med fire eldre pasienter, da ville det vært mye krangel om vi skulle se fotballkamp på TV3 eller "Åpen himmel" på NRK. Men samtidig liker jeg det. Det høres kanskje egoistisk ut, men jeg liker å være alene om sykdommen min, det er liksom jeg som skal bekjempe den. Jeg er ikke interessert i å prate med jevnaldrende som er i samme situasjon. Kanskje i ettertid, men ikke nå.

Har akkurat vært på helsesenteret for den ukentlige blodprøven.

Blodprosent 10,7 (9,3)
Immunforsvar 3,1 (2,9)
Blodplater 357 (120)
CRP <8 (<8)

Fornøyd med de resultatene for å si det mildt. Det er første gang at blodprosenten går opp fra den ene uken til den andre. Det betyr at beinmargen jobber enda bedre, og det er jo en kjempebra nyhet! :D Blodplatene er også veldig gode, og immunforsvaret er helt greit. CRP er for å vise om man har betennelse, infeksjon o.l i kroppen. Er man under 8 er det ingen fare, og det er jeg altså.

Mamma vil dra meg med til Alta noen dager etter 17 Mai for å besøke en som driver med alternativ medisin. Det var én mann som hadde nesten samme sykdom som meg, og han hadde besøkt denne personen. Når han dro opp til Tromsø for å ta prøver fikk han vite at mesteparten var forsvunnet, og at behandling var unødvendig. Er ikke helt hypp på alternativ medisin, men hvis de andre insisterer, er det vel verdt et forsøk. Vi får se.

I kveld skal jeg se Chelsea - Manchester United, og det skal bli meg en glede.

Innlegg om ingenting

2007-05-01T15:55:00.000+02:00

Hei! Nå er dagene med neseblod kommet, og det er irriterende som alltid. Kuren gjør at det blir få blodplater, og dermed blør man lett neseblod. Men det fins større problemer i verden, right?

Drar til Sortland i dag med min kjære. Vi har noen leiligheter vi skal se på, får håpe at vi finner noe sentralt! Jeg må huske på å skrive til inntakskontoret angående neste skoleår, og hvorfor jeg burde gå på Stokmarknes. Det kan hende at jeg slipper å dra til Tromsø for å få kuren som varer i fem minutter, noe vi alle håper, og da blir det Stokmarknes på meg. Hvis jeg går på Andenes går en hel skoledag vekk, men om jeg går på Stokmarknes VGS, blir jeg bare borte i en skoletime eller to. Se hva som skjer.

Det skjedde noe veldig tragisk med én av spillerne på AIL idag, så nå har jeg vært på skolen med mange andre for å prate om det. De fleste vet vel hva det dreier seg om, så jeg trenger ikke å spre det her. Kondolerer så mye til familie og venner.

UNITED!

2007-04-28T16:18:00.001+02:00

http://www.dagbladet.no/sport/2007/04/28/499122.html

JAAAAAAAAAAAA!!!!!!!!!!!

Borte dårlig, hjemme frisk

2007-04-27T14:43:00.000+02:00

Endelig hjemme! Kom med flyet i går ettermiddag. Man vet man endelig er kommet hjem når flyet rister, og havet er mer hvitt enn blått. Tok ikke mange timene før jeg var ute på veien og øvelseskjørte. Clutchen begynner å sitte nå :P

Var ferdig med kuren klokken ti torsdags morgen, og litt før ett var jeg ute av sykehuset. Dro da ned til byen med mamma og broa, og der spiste jeg en omelett med brød. Ikke verst, det. Kjøpte meg også en slush, og den gikk fort ned den óg. Hadde trossalt ikke spist siden tirsdagen. Smaken man får i munnen under kuren unner jeg ingen. Det er helt umulig å spise og drikke, det kommer bare rett i retur igjen, for å ordlegge meg presist.

Jeg fikk klarlagt hva planen er etter at den niende kuren er avsluttet. I midten av Juli skal jeg tilbake på evaluering, altså CT- og MR-røntgen, samt benmargsprøve. Når resultatene foreligger blir alt bestemt, men såfremt at jeg ikke er helt frisk enda, blir det vedlikeholdskurer framover, i 24 uker. Hver dag må jeg ta en cellegift-tablett. Samtidig blir det småkur på 5-10 minutt én gang hver uke i en tre-ukers periode. Etter denne perioden får jeg pause på fire uker. Synes ikke det var så hakkende gærnt. Det betyr at jeg får ingen problemer med å begynne på skole igjen. Men ettersom disse små-kurene mest sannsynligvis kan tas på Stokmarknes, må jeg revurdere hvor jeg skal gå på skole til høsten. Vi får se hva tiden bringer.

Over målstreken

2007-04-26T11:36:00.000+02:00

Ferdig! Wohoo, for en deilig følelse. Alt som gjenstår nå er sprøyta til 11 000, så kan jeg stikke avgårde. Flyet går ikke for halv seks, så det blir nok en liten tur i byen først. Sees!

1, 2, 3, 4, 5, 6

2007-04-24T12:58:00.000+02:00

Da var kur nummer seks i gang. Startet klokken elleve med rensing, også begynner de med cellegift om noen minutter. Den varer i tre timer, så følger seksten timer med rensing. Dette gjentar seg i morgen også, før jeg plutselig er ferdig. Det skal bli godt!

Ligger på rom 451 nå, og det er uten bad. Kjipern, men badet i gangen, som jeg deler med 452, er greit nok det. Har foreløpig badet for meg selv, ettersom pasienten på rommet ved siden av meg døde i går kveld. Syntes det er litt ekkelt, det at man føler andres død. Måtte til og med låne fjernkontroll fra det rommet. Mannen som døde så ut til å være veldig gammel, men trist er det uansett. Kondolerer så mye til familie og venner!

Dro opp til Tromsø på søndagen for å se Tromsø - Start. Artig kamp, men det var litt kaldt ute. Hadde heldigvis med meg varme klær, ettersom pappa kledde meg opp som om jeg skulle til Nordpolen på ekspedisjon. Overnattet hos Camilla og Anders, også dro jeg opp hit i går for å ta blodprøve. Fikk to poser med blod i samme sleng, også dro jeg ned til byen. Brukte noe over 3000 kr på klær, sko og noe essensielt på platekompaniet. Har ikke kjøpt meg klær siden jeg ble innlagt, så jeg tok meg friheten :) Senere samme dag dro jeg på kino med Preben. Vi så en film som heter 300, og den var faktisk veldig bra. Jeg er ikke den personen som liker filmer uten mye handling, men denne var et unntak. Anbefales!

Tilbake

2007-04-18T02:53:00.000+02:00

Blir lang tid mellom hver gang jeg skriver her, og det har vel sin grunn det óg. Jeg ser på bloggen som et slags redskap mot sykdommen, og ettersom jeg prøver å leve et helt normalt liv, blir ikke bloggen så viktig lengre. Ikke det at jeg skal snike meg unna diagnosen, men det blir bare sånn. Ser ikke viktigheten i å oppdatere når hverdagene mine består av hva de brukte og bestå av.

Kom som tidligere nevnt hjem for to uker siden, og med kvalmen glemt igjen på sykehuset, landet jeg her i fin form. Ganske utrolig med tanke på at kuren ble avsluttet samme morgen. Det virker som om jeg tåler kuren bedre for hver gang, og det er virkelig en inspirasjon for videre kjemping! Neste kur begynner førstkommende tirsdag, men jeg reiser opp til Tromsø på søndagen, for å se Tromsø - Start. Overnatter hos Anders til mandagen, også drar jeg opp på sykehuset for de obligatoriske prøvene dagen før kur. Oh, happy days.

Har forresten tatt blodprøve tidligere idag. Slenger den ut, jeg;

Blodprosent: 9,0 (9,0)
Immunforsvar 3,9 (4,7)
Blodplater 257 (87)

Merkelig at immunforsvaret har gått ned, men det kan muligens forklares med influensaen og forkjølelsen min. At blodet ikke har gått ned er jo enestående, og blodplatene er jo helt ok.
Ellers kan det jo nevnes at jeg har begynt å jobbe igjen, på Mix. Skal ned på trygdekontoret for å fikse aktiv sykemelding, så slipper jeg å få rettsvesenet på nakken. Men det hadde nesten vært verdt det, for følelsen jeg får av å gjøre hva jeg alltid har gjort, er ubeskrivelig. Det er slik jeg vil at ting skal være. Som før.

Samtidig kom jeg til å tenke på én ting. Men hva var det igjen? :)

Finito

2007-04-04T12:49:00.000+02:00

Der var jeg endelig frakoblet de jævla ledningene! Blodprøven var god som bare det, så nå er jeg klar for å dra hjem. Eneste som står i veien er vinden på Andenes. Får håpe at Widerøe tar sjansen, for jeg er ikke hypp på å tilbringe påsken i Tromsø! Kuren i seg selv gikk bra i forhold til de andre gangene, og matlysten begynner sakte å komme tilbake igjen. Har nettopp fått min dyrebare sprøyte for 11 500, og det var ikke vondt i det hele tatt. Jeg begynner å bli macho!

Back in business

2007-04-02T02:06:00.000+02:00

Der var man rykket tilbake til start igjen. Dro fra Andenes med Widerøe i ettermiddag, og aldri har jeg hatt mindre lyst til å dra til Tromsø! Men er ikke det i grunn et godt tegn? Turen i seg selv gikk fint, selv om det var en god del turbulens. Widerøe er det eneste flyet jeg føler meg trygg i :)

Kom frem til sykehuset litt før fire, og der ble vi sittende ei stund. De hadde glemt av at vi skulle komme, så de måtte begynne å omrokkere på rommene. Siden jeg er under 18 har jeg krav på enerom, og da må de eldre flytte til dobbeltrom. Det er altså fordeler med å være mindreårig. Til slutt havnet jeg på rom 414. Visste på forhånd at jeg kom til å trenge blodoverføring, så de tok blodprøver fortest mulig, så vi slapp blodoverføring om natta. Prøvene viste følgende;

Blodprosent: 8,5
Blodplater: 357
Immunforsvar: 8,4

De to sistnevnte var helt normale, mens blodprosenten var for lav. Hvis den er under 9 får man blod ;)

Det er rart at man gruer seg til å dra på sykehus, egentlig. Det burde jo være en gledens dag, ettersom man blir behandlet og forhåpentligvis helbredet for en sykdom. Selvfølgelig finnes det baksider, som kvalme og nedsatt allmennetilstand, men hva med fordelene? Det hadde vært mye verre om man ble liggende hjemme med smerter, uvitende og jævlig. Min første uke på sykehuset var faktisk den verste. Ingen hadde anelse om hva som var galt med meg.

"Uvitenhet er drivhuset der de forferdeligste blomster gror"
-Lars Saabye Christensen

Første kvartal av året er unnagjort, og det må sies at det har vært et interessant ett. Halvparten av tiden har vært tilbragt på et sykehus, og en skoleflink elev har slutten på skolen. Skulle tro at jeg virkelig har havnet på kjøret, men nei. Vil påstå at disse tre månedene har fått meg på rett kjør. Som paven sa i sin tale i dag; "Penger og karriere må ikke være målet for livet." Ti poeng til paven! Men han får strykkarakter når han sier at livet må ofres til Jesus Kristus. Vi lar det være en annen sak. Jeg ville ikke se ned på troende, men å basere hele livet sitt på noe man blir fortalt er underlig. Lev heller i nuet, som de sier.

Var på Rock Mot Rus denne helgen, og det var koselig som alltid! Deilig og ikke jobbe for én gangs skyld. Tungtvann var fantastisk bra, og Sivert Høyem vet hvordan man synger. Var faktisk våken til klokken var ni om morgenen, og da dro jeg og min fantastiske kjæreste hjem for en blund. Fikk fire timer på øyet før vi dro nedover igjen. Etter noen timer stengte de for lydsjekk, og da dro jeg til en venn for å se Manchester United nedsable stakkars Gamst og hans Blackburn med 4-1. I godt humør dro jeg ned på RMR igjen, og der ble jeg til det var ferdig noen timer over midnatt. Havnet ikke i seng før klokka rundet halv fire, så det var en surken Fredrik som dro til Tromsø. Men det er slik Rock Mot Rus skal være.

Ikke så mye mer å si, så jeg runder av her. Om dere vil meg noe litt utenom kommentarene på siden kan dere enten sende meg mail på fredrikstave@leverpostei.com eller legge med til på msn med encored_@hotmail.com. Ha en fin påske alle sammen!

EDIT: Jeg kjeder meg. Kuren startet halv to. Slenger på ei liste for deres skyld, og litt for min!

1.Hva ville du bli da du var yngre?
Pilot, eller noe som hadde med fly å gjøre.

2. Hva er din favorittmusikk?
Kan ikke putte musikksmaken min i en bås, ettersom den har blitt ganske vid med årene. Sjekk ut linken "dette hører jeg på" til høyre.

3. Hva bruker du mest tid på å gjøre?
Sove ;)

4. Ville du helst vært hjemme eller gått ut?
Akkurat nå vil jeg være hjemme. Doh.

5. Hva er din favoritt ‘fast food’ restaurant?
Gode, gamle mækkern.

6. Hva er din favorittrestaurant?
Har ingen spesielle, men Big Horn Steakhouse er fin.

7. Er du en bonde?
Nei, er du?

8. Hvis du kunne giftet deg med hvem-som-helst, hvem ville du da giftet deg med?
Med hvem-som-helst? Da-ville-jeg-giftet-meg-med-min-kjære. Men ikke enda ;)

9. Hvor ofte tenker du på det motsatte kjønn?
Veldig ofte. Hehe.

10. Hva er favoritttannkremen din?
Aquafresh.

11. Hvilke karakterer får du?
5-6.

12. Hvis du kunne dratt hvor du ville, hvor ville du da dratt?
London og Manchester.

13. Hvor mange personer bor du sammen med?
Mamma og pappa.

14. Hva er din favorittsport?
Fotball - ingen over, ingen ved siden.

15. Hvor mange barn skal du ha?
Det er et godt spørsmål. Vil ikke ha enebarn, men heller ikke en hel brady bunch!

16. Hva skal de hete?
Fredrick og Fredrikke, uten tvil. Eller Fredrik Jr.

17. Hvordan lipgloss/lipbalm bruker du vanligvis?
Den rosa lipglossen de selger for 19.90 på H&M. Den eeeer så bra!

18. Coca Cola eller Pepsi?
Coca-Cola, selvfølgelig.

19. Hva var den forrige tingen du kjøpte fra et apotek?
Sprøyte mot infeksjoner. Den er på 6 mg, og den koster 11 450. Så nå vet dere hvor skattepengene deres tar veien ;)

20. Har du noen gang vært i et vrak?
Nei.

22. Hva er den verste tingen du har gjort?
Det egner seg ikke på trykk.

23. Pleier du å gå i kirka?
Nei.

24. Hvor mange venner har du?
Veldig mange, og de er de beste!

25. Hva er din største prestasjon?
Dette.

26. Hva skal du bli når du blir større?
Enten daglig leder for Quart-festivalen eller styremedlem i StatoilHydro. Vi får se.

27. Hva er din favorittpyjamas?
Har ikke pysj!

28. Hva er din favoritting å gjøre?
Være lamme kjæresten.

29. Hvilken hårfarge har du?
HEHEHE, det bare måtte komme! Hårfargen min er ganske spesiell skal jeg si deg.

30. Synger du fint?
Jeg synger så langt fra fint som det er mulig!

31. Har du noen gang vært forelska?
Jeg _er_

32. Ville du spist en kakerlakk for 500 kr?
Aldri!

33. Er du mørkredd?
Nei.

34. Har du det kjedelig?
Ikke egentlig, men akkurat nå er det veldig kjedelig. Ligge inne på et rom uten sosial kontakt, samtidig som det ikke er fjernkontroll til tv'en. Men etterhvert blir jeg så kvalm av kuren at jeg må sove, og det er ikke kjedelig.

35. Hvor er det forrige stedet du har vært?
I byen.

36. Bruker du mye svarte klær?
Har sikkert noen.

37. Har du et godt forhold til dine foreldre?
Jepp.

38. Hva er ditt verste personlighetstrekk?
Hmm. Jeg tenker utrolig masse over ting, og lager mine egne konklusjoner.

39. Lever du på landet eller i byen?
Jeg pendler mellom begge delene :p

40. Mest smertefulle opplevelse?
De første ukene på sykehuset.

41. Mest fine opplevelse?
Da jeg ikke lenger var singel.

42. Har noen noengang sneket seg innpå deg?
Jepp.

43. Har du noen gang eid et hus?
Nei, det hører vel til framtida.

44. Jakter du?
Etter hva?

45. Noen gang sovna i timen?
Aldri, men det har vært ganger hvor jeg har vært nær. I én av Frode sine timer ble jeg utrolig trøtt, faktisk. Men det hadde ingenting med undervisningen å gjøre, bare det at jeg var sliten og sånt. Tror faktisk det var i slutten av Desember, rett før jeg dro til Tromsø.

46. Sier folk at du er gæærn?
Iblant. Jeg har en syk humor.

47. Hvor mange venner er det på vennelista di på msn?
Nok.

48. Hva er ditt beste personlighetstrekk?
Positivitet.

49. Skriker du ofte inn i puter?
Er det ikke mye kulere å skrike ut vinduet?

50. Har du noen gang drukna en fisk?
Nei, men jeg har fanget én :D

51. Hvor mange sanger kan du alle ordene i?
Jeg er utrolig dårlig på sangtekster. Men What goes around comes around kan jeg :P

52. Hører du på The Beatles?
Nei.

53. Hører du på Eminem?
Litt.

54. Kjenner du noen som tror de er Eminem?
Hehe, ikke som jeg kommer på.

55. Leser du ofte bøker?
Svært sjelden.

56. Strever du med å passe inn?
Nei.

57. Favoritt tyggegummi?
Extra med melon, jordbær, sweet fruit, mint osv osv!

58. Snorker du?
En sjelden gang.

59. Er du redd for tordenvær?
Så lenge jeg ikke står på et jorde, så nei.

60. Bryr du deg om åssen du ser ut?
Gjør ikke alle?

61. Er hårfargen din ekte?
Det er 100% ekte :p

62. Hva har du på deg?
Pysjamas-bukse og t-skjorte.

63. Når er sist gang du snakka til noen?
Nettopp. Pappa ringte fra byen.

64. Forelsker du deg ofte?
Jeg forelsker meg hele tiden ;)

65. Hva er din beste fysiske egenskap?
Ja, hva er min beste fysiske egenskap? Tre og en halv tyggegummier til de som svarer rett.

66. Hva tiltrekker deg mest hos det motsatte kjønn?
Øynene, håret, personligheten og sjarmen.

67. Er du pirkete mot date’n din?
Har ingenting og utsette der :p

68. Hva er din favorittdeodorant for gutter?
Lacoste.

69. Hva er din favorittparfyme?
Paul Smith.

70. Liker du berg- og dalbaner?
Det er gøy! Var på tusenfryd denne sommeren, og bortsett fra at jeg begynte å blø neseblod midt i en karusell, var det utrolig artig!

71. Har du noen gang flydd i et fly?
Et fl? Hva er det fornåt? Flyy?

72. Har du store bein?
Masse muskler i alle fall.

72. Bruker du sminke?
Ville jeg aldri ha gjort.

73. Har du noen gang hoppa i strikk?
Det har jeg nok ikke..

74. Har du vært i Paris?
Er ofte i Nordens Paris om det teller ;)

75. Tror du på vampyrer?
Nei.

76. Hvis du kunne blitt en vampyr, ville du da det?
Nei!

77. Vil du kalle deg selv normal?
Definer normal, du!

78. Har du noen gang bada naken?
Har vi ikke alle?

79. Har du noen gang stjålet noe?
Hehe, sikkert en sjokolade eller noe.

80. Spiser du sjømat?
Jaa!

81. Har du noen gang vært full?
Det har forekommet, det må jeg ærlig innrømme.

82. Har du kjørt i fylla?
Ja, det skjer ganske ofte. Tar pappa sin volvo og cruiser ned langs storgata!

83. Drikker du mye, eller i det hele tatt?
Drikker sjelden.

84. Har du noen gang tent på deg selv?
Ikke som jeg kan huske. Først trodde jeg at det handlet om seksualitet, men så forsto jeg at det handlet om pyromane.

85. Hvor mange personer stoler du 100% på?
Det er jeg ikke helt sikker på, men noen er det jo.

86. Mener du selv at du er intelligent?
Jeg vet at jeg er intelligent :>

87. Mener du selv at du er en nerd?
Jeg mener det ikke, andre gjør det.

88. Snakker du mye i telefonen?
Ja, og da går det mest i samtaler med kjæresten.

89. Hvor ofte dusjer du?
Så ofte det trengs :)

90. Hvordan såpe bruker du?
Alveland :D

91. Hva er din favorittsjokolade?
Akkurat nå er det hobby.

92. Har du noen gang sitti igjen på skolen?
Nei.

93. Noen gang blitt utvist?
Jeg har alltid vært en snill gutt :)

94. Hva er best: Rocka eller bærte?
Jeg er lei av alle jentene som skal kle seg rocka.

95. Noen gang blåst alkohol ut av nesa?
Nei.

96. Liker du evighetskuler?
Jeg har for svake tenner til det!

97. Hvilken farge er rommet ditt?
Blue, baby.

98. Hva sier du ofte?
"Æ tuilla!"

99. Har du noen medisinske problemer?
Hmmm, la meg tenke.. Nei, ikke som jeg kommer på. Gjør dere? :P

My(h)re

2007-03-28T22:28:00.000+02:00

Herregud. Endelig gjør Norge en godkjent kamp, også kommer en utrent keeper og ødelegger hele kvelden! Han sier at han føler at han har sviktet hele nasjonen, og det skal jeg faen meg si du har gjort! Nå gidder jeg ikke dra til Ullevaal for å se Norge - Malta. Da får jeg finne noe annet å sløse sykepengene på.

Tankekraft

2007-03-26T01:42:00.000+02:00

Det blir litt lengre tid mellom innleggene mine når jeg er hjemme, av den naturlige grunn at det ikke er noe spesielt å skrive om! Men det skjer mye for tiden, og det meste starter med p og slutter med ositivt. Nå til helgen skal jeg på Rock Mot Rus, også drar jeg til Tromsø på søndagen. Håper på å komme hjem igjen tre-fire dager etterpå :)

Siden tirsdagen har jeg, med verdens antatt verste kondis, vært på en aldri så liten skitur. Det må være den mest krevende økten jeg har hatt siden djævelskapen tok meg! Er vant til å sprette avgårde i løypene, men det får bli neste vinter. Er uansett stolt over at jeg i det hele tatt orket, tror nok mange andre i min situasjon ville ha stått over. Men siden jeg vet at jeg kommer til å bli frisk, så er det like greit å komme seg i form tidlig. Dagen derpå var hjemme-sykepleieren på besøk for å rense hickmann'en, noe som gikk smertefritt og greit. Dro også ned på helsesenteret for å ta den rutinemessige blodprøven, og den viste;

Blodplater: 53 (51)
Immunforsvar: 3,7 (0,8)
Blodprosent: 10,8 (10,4)
Forrige måling oppgitt i parantes.

Jeg vet ikke helt hva dere ser, men jeg ser i alle fall verdier som er høyere, og det er jo intet mindre enn fantastisk. Jeg blir like glad over å se en slik forhøyelse, som dere blir av å se en lønnsforhøyelse. Det sier litt om innvirkningen penger har på livene deres ;) Ettersom verdiene, og immunforsvaret spesielt, var tilfredsstillende, dro jeg til Sortland neste dag. Traff Sofie i byen, handlet mat og spiste mat. Kjæreste og mat, de to viktigste tingene! Dro opp til leiligheten hennes etterpå, og der ble jeg til neste dag, som var fredagen. Vi tok bussen hjem på ettermiddagen, og ble værende på idylliske Bleik om kvelden.

Helgen var ikke så veldig innholdsrik, bortsett fra at jeg kjøpte Anders sin BMW til 10 000,-, så nå er bilen sikret. Har øvelseskjørt to ganger også, og det gikk veldig bra, bortsett fra obligatorisk kvelning av motoren. Ingen øvelseskjøring uten! Fikk sykepenger på fredagen, for de tre første månedene i året. Ble ganske mye til sammen - det dobbelte av hva bilen kostet :D Men fornuftige meg har bare sløst pengene på bil og sparing. Vi får se på bilkjøpet som en slags investering.

Sofie har begynt å lese "Veien til Karlsvogna", som sikkert er kjent for de fleste av dere. Den handler om et ektepar hvor kona får diagnosen brystkreft. Den ble oppdaget sent, så det ble senere konstantert spredning til lunge og skjelett. Det lille jeg leste var gripende, men skrivingen var ikke all verden. Det er ei dagbok som går over mer enn et år, og ender med at mannen blir enke. Kan ikke tenke meg hvordan det var for mannen å miste sin store kjærlighet, som livet akkurat skulle starte med. Men som Sofie sa; "hvorfor finnes det nesten bare bøker hvor man dør av kreft?". Man får jo nesten inntrykket av at man blir dødsdømt så fort diagnosen er et faktum. Fikk nesten lyst til å skrive bok, men tror det bare blir med tanken. Ikke bare skulle jeg ha skrevet bedre, men jeg skulle ha bevisst at det går an å leve et tilnærmet normalt liv med kreft, og at det psykiske regjerer over sykdommen. Jeg føler meg utrolig bra, er lykkelig som bare det, og klager sikkert over mindre enn det noen av dere gjør. Hadde det ikke vært for at alle vet om sykdommen min, er jeg sikker på at ingen hadde merket noe til den på meg. Det kommer selvfølgelig bivirkninger, men jeg glemmer dem ved å ikke tenke på dem, noe som gjør at jeg ikke merker noe til dem. Men det skal sies at når jeg står foran speilet, så legger jeg merke til en blank isse. Men jeg synes det bare er sjarmerende, samtidig som jeg slipper å sløse bort penger på hårprodukter! For en fantastisk idé det er å la cellegiften drepe hårcellene. Ikke bare er det fint, men økonomisparende også! Onkelbarnet til Sofie, tre/fire-årige Ask, så meg for første gang uten hår på lørdagen. "Koffør har du ikke hååår?", spør han. "Æ har klept mæ, akkorat som du gjor når ho Ida (tantebarnet) klepte av dæ håret med ei saks", svarte jeg. Ting er ikke lett for en liten pjokk. Men det komiske i det hele er hva han sa dagen derpå. Da hadde han sett Dagfinn Lyngbø på tv hjemme, og han var jo helt lik Fredrik! Hehe, man jo ikke gjøre annet enn og bare smile.

Jeg ser egentlig på humor som en av de viktigste redskapene i denne perioden. Som da jeg foreslo til vennene mine at jeg kunne kjøpe meg en blond parykk med midtskjell, og ei t-skjorte med bokstavene K-R-E-F-T på framsiden, og bruke det når jeg er på skolen. Selvfølgelig som en spøk, men det gir alle et lettere forhold til sykdommen, og det blir ikke lengre et tabu-tema. Når jeg er ute og går tur med kjæresten, og hilser på noen kjente som kommer forbi, så vet jeg at de neste ti minuttene er jeg samtaleemnet.

Angående boken jeg nevnte, så var det noe interessant ved denne kreftsyke damen. I starten av oppholdet opplevde hun det samme som meg, bare i litt mindre dramatisk tempo. Jeg gikk jo vandrende mellom diagnosene, og endte først opp med akutt leukemi. En dødelig beskjed, men til en likegyldig ungdom. Alt gikk så fort, mellom undersøkelser og prøver, at jeg ikke trodde på noe de sa. Men likheten mellom meg og damen var at begge skulle få operert inn hickmann. Hun gruet seg i flere dager, mens jeg syntes det var interessant og spennende. Jeg hadde jo aldri vært i narkose før, og operasjonen var jo liten. Noen uker etter inngrepet var hun så lei og oppgitt over disse små greiene som hang ned fra brystkassen. Det var nesten som om hun ville rive det av. Jeg på den andre siden, synes ikke de er så gale å ha. Selvfølgelig, det er stunder hvor de er litt i veien, men jeg har ingen problemer med dem. De er jo der for min skyld, ikke noen andres. Denne damen var også oppgitt og irritert over dagene på isolat, og de gangene immunforsvaret ikke var på topp, og når blodverdiene sank. Dette er ikke disrespekt for henne, men jeg må innrømme at det ikke er så galt som det høres ut som. Dagene mine på isolat ble lange, faktisk 7 i lengden, noe som resulterte i TV, Mac og soving. Ikke noe å gjøre med det, så jeg gjorde det beste ut av det. Det gikk dag ut og dag inn hvor blodverdiene sank, men så lenge legene hadde kontroll over situasjonen var jeg ikke det minste bekymret. Hvorfor? Fordi jeg VET at jeg blir frisk. Hvis ikke hadde fighter-viljen heller valgt en annen person en meg.

Noen ganger er jeg glad for at jeg fikk sykdommen, og ikke enkelte andre. Det er ikke alle som hadde kommet til å takle det like bra, og det er virkelg ikke for å skryte over meg selv. Dere er alle velkommen til å prøve min sykdom om dere vil motbevise dét ;)

Mye om ingenting

2007-03-20T22:06:00.000+01:00

Hei alle sammen!

I fare for at alle skal tro at jeg har visnet hen siden forrige innlegg, tenkte jeg det var på tide med et livstegn. Ser at forrige innlegg kom for omtrent ei uke siden, så da er det tydeligvis mye dere har gått glipp av ved å ikke sove i samme seng som meg! Men ettersom hodet mitt bare opererer med langtid-, og ikke korttidshukommelse, så må jeg få litt betenkningstid før resten av innlegget kan komme.

Sånn.

Kuren gikk noenlunde greit, selv om kvalmen også denne gang ble litt i overkant. Fikk kvalmestillende som fikk meg til å kaste opp sekunder senere, så det hadde kort sagt slett effekt på meg. Var ferdig med kuren fredags-morgen, og var ute av sykehuset rundt ett. Flyet gikk ikke før om ettermiddagen, og et sykehus er jo et ikke-sted for meg, så jeg tok like gjerne drosje opp til Anders. Tok det rolig der noen timer, i motsetning til mamma, som begynte med oppvask, vasking, rydding og alt annet ei mor gjør for en bortkommen sønn ;)

Fredag og lørdag var jeg litt småkvalm, men søndagen var jeg tilbake i toppform. Og da mener jeg i alt annet enn kondismessig. Der har jeg enda en lang vei å gå, men tar man tiden til hjelp så kommer nok det óg :) Var til fysioterapi på mandagen, og da ble vi enige om å trene tre ganger i uken. Forhåpentligvis kommer musklene fort tilbake, ettersom jeg var så muskuløs før sykdommen (..), slik at jeg kan komme meg fort til nærmeste fotballbane. Det kribler!

Ellers kan det nevnes at jeg planlegger å gå på skolen hele neste uke. Om noen timer skulle bli kjedelige, så har jeg jo fullmakt til å stikke av, og det klinger godt i ørene mine ;)

Narkoman

2007-03-14T18:09:00.000+01:00

Der var man kommet i gang med kuren. Ble vekt ti over ni i morges, og ble trillet opp i syvende etasje right away. Endte opp i en liten operasjonssal, med leger, sykepleiere og anestesi-lege. Det fantes tydeligvis to forskjellige masker for å ha over nesen, mannlig og kvinnelig. Siden jeg ikke var stor og muskuløs, fikk jeg selvfølgelig sistnevnte. Bare løgn hele greia! Fikk narkose, og etter noen sekunder var jeg i dyp søvn. Våknet opp på overvåkingen, og noen minutter etterpå var jeg på tur ned til rommet. Portøren trillet meg til feil avdeling, så jeg trodde et øyeblikk at jeg hadde fått en ny sykdom :P Var veldig sulten når jeg kom tilbake, ettersom jeg fastet fra midnatt av. Var enda litt i "bakrus", så jeg sovnet igjen etter maten. Etter noen timer var jeg i gang igjen, og da spiste jeg ørret, to sjokolader og vanilje-is. Jeg drakk to Pepsi også. Stor fremgang med tanke på andre kurer, hvor jeg nesten ikke har spist eller drukket noe.

Har fått to poser med cellegift allerede, og nå er tredje på vei. Får rensemiddel og saltvann samtidig, for å beskytte mot nyrer og andre ting som gjør nytte for seg i min fabelaktige kropp. Beroligende følelse av å vite at jeg gjør dette for en nytte - at det hjelper mot sykdommen. Blir mer motivert til å gjennomføre kuren på en best mulig måte.

Drar hjem fredagen, selv om kuren ble forsinket én dag. Rutinemessig skulle jeg dratt hjem lørdag, men verken vi eller sykepleierne så nytten i å ligge her. De har nok en liten baktanke med det også (mange pasienter, få sengeplasser) :P Blir koselig å komme hjem igjen, begynne med fysioterapi og skole. Herlig!

!!!

2007-03-13T14:48:00.000+01:00

Har akkurat kommet fra beinmargsprøven, som ble tatt i hoftepartiet. Fikk lokalbedøvelse først, og det var litt smertefullt, men det gikk bra! Etter det gikk de helt ned til benet, og borret seg litt inn i benet. Første gangen lyktes de ikke med å få opp en splint, men sånt skjer. Andre gangen gikk det heller ikke, så neste forsøk blir i morgen. Da med narkose, ettersom den andre gangen var utrolig smertefull. Det er faktisk noe av det vondeste jeg har vært med på :P Men de syntes jeg var veldig tøff, og det skal jeg selvfølgelig si meg enig i. Om dere skulle kjede dere en onsdags-kveld, ville jeg ikke anbefale at dere tar beinmargsprøver på hverandre!

Men over til noe veldig kult.

Margrete, en av "mine" leger var innom i elleve-tida med resultater fra gårsdagens MR. For første gang siden jeg ble innlagt fikk jeg gode nyheter :D Jeg er ikke hundre prosent sikker på alle benevninger som kommer nå, så hvis noen leger leser her, så får dere bare sette i meg! Prostata, som var utgangspunktet for sykdommen, hadde blitt halvert i størrelse, noe som er veldig bra! Forrige gang jeg tok MR, i starten av Januar, var det en kul i lymfen, som nå hadde forsvunnet. Og ikke nok med det. I beinmargen var det en del dødt skjelett, som nå hadde delt seg opp i mindre flekker. Hurra! Det viser jo at kuren fungerer utmerket, og at kvalmen ikke er forgjeves. Apropos kur, så er den utsatt til i morgen etter beinmargsprøven. Det er dårlig kapasitet blant sykepleierne for tiden, på grunn av kurs o.l.

Jeg kommer til å bli frisk :D

(forresten, jeg vet hvem Marianne Aulie nevnte på p3-sendingen. Men av fare for å bli anmeldt av advokat Elden nevner jeg det ikke her. Send meg melding om du lurer ;)

EDIT: Anders tippet rett, det var Martin Holst og Morten Abel. Siste cd-plate til Abel er allerede sendt med posten. Gratulerer!

Bla-bla-blad

2007-03-12T21:45:00.000+01:00

Ikke for å være slem mot de fantastiske legene og sykepleierne på sykehuset, men jeg er virkelig lei av UNN :P Merker det når jeg går inn hit, at det ikke er her jeg tilhører. Samtidig så er jo sykehuset på en måte et symbol på en av den vanskeligste tiden i mitt liv. Det er hjemme jeg skal være, blant kjæreste og venner, kattepus og flatskjerm. Hehe. Forhåpentligvis kan vi inkludere trening etterhvert. Som nevnt tidligere har jeg bare ett fag på skolen - norsk. Det fører til at jeg følger VKII norsk, mens jeg selv går VKI. Tredjeåret norsk innebærer et omfattende særemne, og da er det like greit å gjøre det nå, så får jeg noe å fylle dagene med. Noen som har en killer-idé til emne? Jeg kan tenke meg hva de fleste av dere vil svare ;)

Har tatt MR og CT-undersøkelse idag, og de foregikk uten noen problemer. Eneste "problemet" var at jeg måtte drikke rundt 8 glass med kontrast, hvorav sykepleieren tvingte i meg de siste. Du gjør bare jobben din, det vet jeg, men det smakte møkk! Samtidig fikk jeg et kontrast-middel intravenøst under CT-undersøkelsen, ettersom kontrast gjør bildene bedre. Man får en slags varmefølelse umiddelbart, og det er ganske ubehagelig skal dere vite :P Det føltes ut som det motsatte av forstoppelse, for og ikke ordlegge meg altfor direkte.

Har nettopp tatt blodprøver, og blodprosenten var bare på 7,9. Var egentlig klar over det på forhånd, da jeg nesten får blackout av å endre stilling fra liggende til stående! Det betyr to poser blod i to timer tilsammen, så det blir nok en sen kveld på meg (som om det ikke hadde blitt det uansett).

:)

2007-03-12T01:42:00.000+01:00

Da var min første dag i Tromsø uavhengig av UNN over. I morgen tidlig bærer det av gårde til sykehuset og diverse tester, før kuren starter tidlig tirsdagen. Tror at denne kuren blir lettere enn de andre, ettersom jeg har gått opp flere kilo og formen er god. Kondisen, derimot. Tromsø er kjent for bratte bakker, og det fikk jeg virkelige erfare når Anders bestemte seg for å dra meg med på en liten tur :P Har nok et godt stykke igjen før jeg kan spille fotball igjen. Men ingen blir født med god kondis, så det er jo absolutt mulig å få den tilbake!

Jeg innrømmer at jeg har blitt avhengig av Farmen, så jeg håper jeg er i form til å få med meg finaleuken, og det at Agnethe ryker på ræva ut og Mikkel vinner hytte og bil. Heia same!

Prat + grattis!

2007-03-10T00:14:00.000+01:00

Ikke så mye å melde om for tiden, foruten at jeg drar til Tromsø på søndagen. Skal overnatte hos Anders og Camilla, også drar jeg opp på sykehuset mandagen. Da blir det MR, CT og benmargsprøve. Skulle ikke forbause meg om det ble litt blodoverføring også. Tirsdagen starter kuren, og torsdags formiddag blir jeg løslatt. På prøve. Blir sikkert til å dra hjem igjen fredagen hvis ikke noe spesielt skulle dukke opp. Blir spennende å høre hvordan resultatene er, selv om jeg er veldig sikker på at de er positive. Føler meg hundre prosent frisk, så hvorfor ikke?

Vil benytte anledningen til å gratulere den beste jenta og den søteste gutten:

Gratulerer med 25 måneders-jubileum og for det faktum at du er verdens mest utrolige kjæreste. Vi har hatt enklere tider enn nå, men det gjør forholdet bedre, og jeg er sikker på at vi kommer styrket ut av det til slutt. Du har betydd utrolig mye for meg siden diagnosen. Elsker deg for alltid, søta! :)

Ganske utrolig at du er blitt 20 år, for det betyr at jeg snart fyller 18. Vi har alltid vært glade i hverandre, med obligatoriske unntak, og nå er vi blitt veldig sterkt knyttet til hverandre. Det at jeg har deg i Tromsø betyr utrolig mye for meg! Håper du har hatt en fin dag, selv uten mammas suksessterte ;)

Liste

2007-03-08T03:52:00.000+01:00

Får ikke sove, så jeg deler ei liste med dere i nattetimene. Kan forresten melde tilbake om at jeg har lite blod, så jeg besvimte nesten for første gang i mitt liv idag, noe som jeg fant veldig interessant :P Tror ikke pappa ble like glad. Men jeg har det supert, selv om jeg snart skal tilbake til Tromsø. Dårlig erfaring med benmargs-prøver, selv om jeg vet at det går bedre denne gangen. Skal bli godt å komme hjem igjen etter denne kuren!

01. Når var den siste gangen du løp?:
Det må være før jul en gang, ettersom aktivitets-nivået mitt har synket litt i det i siste. Litt masse.

02. Har jeansene dine hull og slitemerker?:
Det er noen som har det, til pappas store irritasjon. Derfor brukes de flittig ;)

03. Gruer du deg til noe nå?:
Benmargs-prøven på mandag.

04. Favoritt countrysanger?
Det står mellom Johnny Cash og Shania Twain. Det heller 99,9% mot førstnevnte, og -99,9% mot sistnevnte, så jeg velger Cash!

05. Hvilken sminkefjerner bruker du?:
Hehe, jeg er litt usikker på det spørmålet. Vaskeklut.

06. Når var du sist til legen?:
Tirsdagen!

07. Får du 8 timer søvn?:
Gang antall timer med to.

08. Hvor lang tid bruker du på å bli klar om morgenen?:
Står opp, tar klærne på meg, and I'm ready to go! Er ikke jente, akkurat.

09. "First Loves Are Never Over" - er dette sant for deg?:
Nei.

10. Tenk på alle eksene dine. Ville du tatt noen av dem tilbake?:
Aldri i livet. Noen har gått hen med å bli narkomane, men det fins jo snille også. Er bare det at jeg er evig fornøyd med det jeg har gått til anskaffelse av - 1 stk. bleiksjente ;)

11. Hva ville du hatt på deg hvis noen kom på besøk til deg på en av dine "late dager?
Ingenting. Vil du komme på besøk?

12. Har du noen conversesko?:
To par, hvor det ene paret er litt ødelagt. Men er ikke det litt av sjarmen med de skoene?

13. Hvem stjal du denne listen av?:
Nora, mesteren av lister.

14. Spiser du kakedeig?:
Ehm. Vel. Ja.

15. Hater du når radioen ødelegger bra sanger ved å overspille dem?:
Det er ikke en bra ting.

16. Har du noen gang vært online alt for lenge, mens du ventet på at noen spesiell skulle logge på?:
Det har hendt noen ganger. Er man forelsket, så ;)

17. Er du overlegen?:
I grunn ikke, men iblant forveksler folk overlegenhet med det å være sjenert, og det er jo ikke bra!

18. Korteste forhold?:
Sikkert noen av de jeg hadde i 6. - 7. klassen ;)

19. ..det lengste?:
2 år, 1 måned (gratulerer med dagen, elskling) og vi teller enda!

20. Hvor mange kjærester har sagt at de elsket deg?:
To, om jeg ikke husker veldig feil.

21. Sa du det tilbake?:
Til begge.

22. Mente du det?:
Den første gangen jeg sa det var jeg muligens 15/14 år, og jeg kan vel ikke påstå at jeg mente det innerst inne. Men når det gjelder den andre gangen, så mente jeg det veldig mye! Og heldigvis kan jeg fortsette med å si det :)

23. Kunne du ha levd uten pc?:
Det blir som å spørre dere; "Kunne du ha levd uten kaffe?" Selvfølgelig, men det hadde vært dritt uten.

24. Bruker du sko innendørs hjemme?:
Klart det! Må jo nyte de fordelene jeg har hjemme før jeg flytter og må vaske selv. Neida, jeg tuller.

25. Når du ser filmer hjemme, slår du av lyset?:
Mesteparten av gangene, ja.

26. Hvor gammel var du når du fant ut at julenissen ikke fantes?:
Sikkert rundt 6-7.

27. Hvor mange telefoner (bade fast- og mobiltelefoner) har dere i huset?:
3 mobiltelefoner.

28. Hva gjør du når du er trist?
Musikk hjelper veldig på, men først og fremst ringer jeg kjæresten. Funker alltid.

29. Hvem hadde du ringt først om du hadde vunnet i lotto?:
Sofie.

30. Når var siste gangen du så bestevenn(inn)en din?:
Rune så jeg lørdagen!

31. Hvis du kunne forandre én ting ved deg selv, hva ville det ha vært?:
Jeg ville lagt på meg :P

32. Den siste filmen du leide?:
Click på svens.

33. Hva sover med deg hver natt?:
For det meste katta.

34. Hvor mange ganger har du blitt stoppet i politikontroll?
Aldri, tror jeg.

35. Pannekaker eller toast?
Elsker pannekaker, og toast er heller ikke så verst. Sier pass.

36. Hvordan liker du eggene dine?:
Eggerøre er best!

37. Går du på videregående?:
Haha! Videregående er for tapere ;)

38. Hvilke smykker har du på deg?:
Det er ikke helt min ting.

39. Hva er det første du gjør når er online?:
Sjekker mail på portalen.no

40. Har du noen TV-serier på DVD?
Lost, Prison Break, Simpsons, Futurama, Family Guy og The Osbournes. Liker å samle på CD'er og DVD'er.

41. Ser du på Grey's Anatomy?:
Sett et par episoder, men følger ikke med. Kjæresten er helt vill etter det.

42. Hvordan staver flesteparten navnet ditt?
Fredrik Stave. Ganske vanskelig, hva?

43. Bruker du kjæresten din sine klær?:
Bare undertøyet. Hehe.

44. Ser du på sport på TV'en?:
Hva kalte du det? Sport? Nei. Aldri om jeg synker så lavt.

45. Hva gjør du hver dag før du legger deg?:
Lukker igjen øynene. Hah!

46. Hvilken film var den første som ga deg mareritt?
Er ikke helt sikker på det. Men Gabriel fra Kaptein Sabeltann ga meg mange mareritt. Herregud for en skummel skapning!

47. Hvem er ditt favorittkjendispar?:
Anders og Camilla ;)

48. Favoritt 80-tallsfilm?:
Er ikke helt inne på hvilke filmer som ble laget på den tiden.

49. Kommer Justin Timberlake til å bli den neste Michael Jackson eller Elton John?
Justin er ålræit, så det ser ikke ut som det. Mener du pedofil, homofil eller rett og slett flink til å lage musikk?

50. Kjenner du noen som ikke er født i Norge?:
Merkelig nok, så gjør jeg det ..

51. Favorittnavn på gutt?:
Usikker.

52. Kommer du til å beholde etternavnet ditt om du gifter deg?
Det vet jeg ikke, enda. Hva med å finne på noe nytt?

53. Favorittrestauranten din som du ikke får spist så mye på?:
En restaurant vi spiste på i London, som lå midt i Piccadilly Circus. Verdens beste chips!

54. Når var siste gang du forlot huset ditt?:
Forlot det i halv-ni tiden, for å se kamp. Manchester United vant, selvfølgelig.

55. Kjøper du deg skolesaker selv?:
Så lenge jeg har egen lønn, men det har jeg jo ikke nå.

56. Har du alle skolesakene dine klare nå?
Har hatt det lenge.

57. Har du noen gang bannet til en lærer?:
Banning er en del av språket her i nord. Hestkuk er like vanlig her som fisk er sørpå.

58. Hvordan liker du biffen din?:
Medium, uten blod. Ush!

59. Hvem er favorittrapperen din?:
Kanye West.

60. Hvordan kommer du deg til skolen?:
Buss.

61. Hvis telefonen ringte til deg nå, hvem ville du trodd det var?
Sofie.

62. Hvordan lyd hører du nå?:
Musikk. As Tall As Lions - anbefales!

63. Ville du overlevd i fengsel?:
Klart det.

64. Neste konsert du håper å gå på?:
Har veldig løst til å dra på noen festivaler, men det ser ut til at kurene ødelegger for det.

65. Hva var det siste du spiste?
Cashewnøtter.

65. Når var den siste gangen du sa "jeg elsker deg", og mente det?
Ikke så veldig lenge siden. I ettermiddag, eller noe.

66. Hvem er den yngste i familien din?:
Psykisk sett er det vel Anders. (ikke les dette, broa)

67. Hvis alle vennene dine skulle på biltur, hvem av dem sannsynligvis ha overpakket?:
Jeg :P "Tenk hvis, tenk hvis".

68. Kjenner du noen med samme navn som deg?:
Jepp! Fredrik Sørensen, kjekk kar som holder med det rette laget og spiller på det gale laget :)

69. Hvor mange stavelser er det i navnet ditt?:
To

70. Hva er registreringsnummeret på bilen din?:
Har ikke bil

71. Når spiste du peanøttsmør sist?
Det har jeg aldri spist.

72. Hvilket merke er mobilen din?:
Samsung, verdens beste.

72. Hva er det til middag?:
Junk-food. Jeg er bare ute etter å legge på meg!

73. Hva var det siste du kjøpte?:
Masse rart på Rimi. Godteri, sjokomelk, taco, pizza, nøtter, tyggis. Var det noe mer mon tro?

74. Betaler søsknene dine noen ganger noe for deg?:
Mitt søsken betaler for meg om det trengs :)

75. Hvor er mobilen din?:
På ladding, rett ved siden av meg.

76. Har du som oftest mobilen på lyd eller lydløs?:
Lyd

77. Hvordan merke er t-skjorten du har på deg?:
Nike. Hjemmetrøya til United.

78. Har du noen gang vært i Georgia?:
Tre ganger foreløpig, satser på min fjerde tur de nærmeste dagene.

79. Spiste du frokost i morges?:
Frøloff. Herregud jeg er usunn.

80. Liker du marshmellows?
Klart det! Men det skal ikke mange til for å gjøre deg kvalm.

81. Hva irriterer deg på internett?:
Kommer ikke på noe spesielt.

82. Hvilket merke er digital kameraet ditt?:
Sony.

83. Ser du filmer med foreldrene dine?:
Ikke så veldig ofte, ettersom mamma misliker film, og pappa alltid sovner. Hehe.

84. Bruker du korte shortser?:
Nei.

85. Tror du at du kan være gravid?:
Jeg hadde en liten mistanke her for noen dager siden, men det visste seg å være mat.

86. Hvilken sang beskriver livet ditt best akkurat nå?:
Justin Timberlake - What goes around comes around. Blitt litt fascinert av karma i det siste.

87. Har du en dyr parfyme?:
Lacoste og Paul Smith er de eneste jeg bruker.

88. Sånn gjennomsnittlig, hvor mye koster jeansene dine?:
400 kroner fra og til.

89. Vet foreldrene dine at du banner?:
Hysj!

90. Bryr de seg?:
De vet det ikke enda.

91. Vil du helst sove alene, eller sammen med noen?:
Det er nok best å sove sammen med noen, så lenge det ikke er hvem som helst.

92. Liker du sushi?:
Aldri smakt det, men har utrolig lyst. Skal gjøre det så fort jeg får sjansen.

93. Klipper du håret ditt hver måned?:
Hehe, for et treffende spørsmål! Det vokser så fælt, så jeg klipper det hver uke :)

94. Har du noen gang klint foran foreldrene dine?
Hver gang jeg og kjæresten skal kline, går vi ut av rommet, inn i stuen, og så begynner vi å kline. Det er best slik, for hele familien.

95. Er du på internett hver dag?:
Ja, det må jeg ærlig innrømme. Tiden går fort!

God natt ;)

Nattdyr

2007-03-06T15:27:00.000+01:00

Jeg må virkelig forandre døgnrytmen min. Jeg sovnet rundt tre, og når pappa vekte meg tidlig for å dra ned og ta blodprøve.. Ja, trenger egentlig ikke fortelle mer. Men det var i alle fall noe som var positivt, og det var resultatet:

Neutrofile (immunforsvar): 28,4 (de var på 0,3)
Trombocytter (blodplater): 248 (de var på 51)
Hemoglobin (blodprosent): 9,0 (de var på 10,4)

Kan ikke huske flere resultater enn det, men ovennevnte er uansett de viktigste!

I kveld blir det Champions League, og storseier til Barcelona over Liverpool. Samtidig slår Porto ut Chelsea etter tre selvmål av John Terry. Det kommer til å bli en storartet kved, bare jeg kommer meg på Rema for å kjøpe påskeegg :)

Vil benytte anledningen til å takke de som har bidratt til Old Trafford-kontoen min. Det er mange som er spent på hvor mye som har kommet inn, og nå skal dere endelig få vite det. I skrivende stund er den på 25 900. Fantastisk.

Liverpool - Manchester United

2007-03-03T16:35:00.000+01:00

JAA! Fantastisk deilig å slå Liverpool på Anfield, spesielt når målet kommer på overtid, og fra O'Shea. That made my week! Herlig! :D

Dere ser vel at jeg har fått nytt design på siden. Hva synes dere om det? Var det forrige bedre?

.

2007-03-03T00:38:00.000+01:00

Verdens søteste katt :)

:)

2007-03-02T18:53:00.000+01:00

Var hos legen igjen idag for å ta en rutinemessig blodprøve. Først var jeg på laboratoriet hvor helsesekretæren lekte Dracula et øyeblikk, også var det inn til legen for analysering. De neutrofile granulocytter, som de så fint heter, lå på 0,3. Under 0,5 betyr isolat, men jeg skulle slippe å dra til UNN. Så her er jeg altså, innestengt igjen ;) Ikke noe å gjøre med det, bortsett fra å oppfordre dere til ikke å komme hit på besøk!

I natt bråkte det utrolig mye, ettersom det er en farlig blanding av snø øg vind ute. Tok lang tid før jeg sovnet, og da det endelig ble stille ute, hørte jeg pappa godt i gang med snorkingen. Det må være første gangen jeg har lengtet etter bråk fra uvær.

Forresten, jeg er sikker på at Mikkel vinner Farmen, og at Solveig ryker ut i kunnskaps-konkurranse imorgen. Noen som vedder i mot?

-

2007-03-01T20:02:00.000+01:00

Har vært noen deilige dager hjemme. Fikk flatskjerm på tirsdag, noe som har resultert i slappe dager! Ellers har jeg bare benyttet tiden til å spise usunt. Den eneste oppgaven jeg har er å legge på meg, og nå som smaksløkene snart er helt tilbake, går vi noen fete dager i møte ;) Det føles ikke ut som jeg er syk, egentlig. Leker med tanken på å trene meg opp, og etterhvert begynne å leke med en fotball igjen. Kurene blir mildere og mildere, og med den lange pausen jeg har mellom kurene, ser jeg ikke bort fra at det kan bli litt fotball på meg i Mai og utover :)

Har vært en tur til fastlegen idag. Begynte å blø neseblod når jeg våknet, og det ble bare verre etterhvert. Har ikke så mye blod å gå på, så vi måtte få tatt blodprøve fort for å finne ut hvilke verdier jeg hadde. Trombocyttene, de som får blødninger til å stanse, lå på 51. Vanlig verdi er 150 - 450. Legen ringte til Tromsø, og de sa at hvis de var under 15 måtte jeg tilbake. Så det var nesten, men heldigvis holdt det :P Men tar ingen ting for gitt. Begynte å blø igjen når jeg kom hjem, men heldigvis stoppet det fort.

Pappa foreslo potetmos til biff og bearnaise nettopp. Hørt på noe sånt! Hehe.. Ha en fin kveld godtfolk!

Oppdatering

2007-02-22T20:19:00.000+01:00

Hei igjen!

Akkurat nå ligger jeg alene på rommet, mamma og pappa er nede på pasienthotellet. Får blodoverføring akkurat nå, siden blodprosenten bare er på 9,6. Ettersom 9 er nederste grense, må jeg ha noe å leve på hjemme! Kuren har ikke vært like kvalmende som den forrige, men selvfølgelig, det tar på. Om to og ei halv uke skal jeg tilbake for å evaluere sykdommen, samtidig som jeg skal få en ny kur. Jeg er satt opp på seks kurer til, hvor siste er planlagt å være den 26. Juni. Får heldigvis gode pauser mellom hver kur, men det kommer jo selvfølgelig til å kreve en del. Men skal man bli frisk, så.

Tidsfordriv

2007-02-19T22:31:00.000+01:00

Hva er det å finne på? Kom til sykehuset rundt ett, og siden da har jeg tatt blodprøve og deretter fått blod. Var veldig gode blodprøver, men unntak fra blodprosenten, som var på 8,7. Fikk to poser blod, så i morgen er nok prosenten på 12 eller noe. Sykepleieren sa i alle fall at hun så det i ansiktet med én gang at jeg hadde godt av blod. Mmm, jeg elsker blod! Hehe. Også lærte hun meg et triks! Hvis man lurer på om man har lite blod, så kan man se etter i håndflaten. Strekk-merkene skal være røde, og ikke brune. Mine er brune, mens mamma sine er røde, så det stemmer faktisk. Vitenskapen seirer!

I morgen tidlig får jeg noe jeg ikke elsker fullt så mye, men det må vel til. Kuren varer i 2-3 dager, og kvalmen varer enda lengre. Er ikke sikker på hvor lenge jeg blir i Tromsø, siden det er evaluering etter denne kuren. Sykepleieren sa at jeg kunne dra hjem, ettersom evalueringen ikke kunne skje før kuren hadde virket skikkelig. Det skulle visst ta noen uker. Men så var det tydeligvis en lege som sa at evalueringen kunne skje over helga. Vi får se, vi får se. Er ikke akkurat slik at jeg har hastverk, så de får gjøre hva enn de vil ;) Får kanskje besøk av Sofie til helga, men det kommer ann på om jeg drar hjem eller ikke. Vi finner nok ut av det etterhvert. Glemte å nevne i starten at jeg har fått nytt rom. Bor på 442 nå, med utsikt mot havet og greier. Fabelaktig!

Jeg kommer til å oppdaterer dere så fort jeg får resultater og beskjeder, såfremt at kvalmen ikke setter meg ut. Ettersom det er meeeget trolig, får dere bare smøre dere med tålmodighet og brun saus. Ciao!

Borte bra, hjemme best

2007-02-18T01:32:00.000+01:00

Nå er det snart på tide å dra igjen. Vi drar til Narvik i morgen, hvor vi skal bo til tante og onkel. Drar videre tidlig på mandagen, ettersom sykehuset trengte en tidlig blodprøve av meg. Får slappe av der hele dagen, også er det på'an igjen tirsdags morgen! Det positive i det er at jeg får se Farmen på mandagen, uten å være kvalm :-) Jeg har hørt et rykte om hvem som vinner, men jeg skal ikke ødelegge for de andre som også er avhengig. Hehe. Det blir noen spennende dager etter kuren, for da er det tydeligvis tid for evaluering. Er spent på hvordan det ligger an med sykdommen, om man ser forbedring eller ikke. For meg er det ikke et spørsmål, selvfølgelig går det bedre, men det blir spennende alikavel ;)

Psyk

2007-02-15T04:50:00.000+01:00

Mange lurer på hvordan jeg klarer å ha en positiv holdning til sykdommen. Slik jeg ser det, så handler det om og ikke spille på lag med sykdommen, men mot den. Det sitter noe i meg som ikke vil at jeg skal lykkes, en lykke som defineres ved at jeg spiser, drikker, går, flirer, smiler og verdsetter det blanke hodet mitt. For meg handler det masse om psyke, og det er det som bestemmer om du faller av, eller henger med på lasset. De første fem minuttene etter at diagnosen var et faktum, da ville jeg falle av, og aldri klatre opp igjen. Psyke har egentlig aldri vært min greie. Er jeg nervøs for noe, trekker jeg meg ofte sakte ut, og det føles godt. Der og da. I ettertid angrer man, alltid. Om det var bevisstheten over det som grep meg vet jeg ikke, men noe var det. Siden den gang har jeg aldri sett meg bak, bare fram. For det er ingen tvil om at de første ukene var de hardeste i mitt liv. Men som Anders sa til meg; 'det handler om å spille på lag med livet, og ikke døden.' For det er når de negative tankene kommer at man får et tilbakefall. Personlig så tror jeg ikke at sykdommen trives i kroppen min. Måten jeg stenger den ut på, og ikke aksepterer den, ved å sovne med et smil rundt munnen, er det som vil gjøre meg frisk. Men ikke fortvil overleger, jeg tror dere har en hånd i det òg ;)

Det må alltid et problem til for å vise hvor bra man har det. Noen kommenterte at mange ikke aksepterte den påstanden før de var pensjonert. Dere aner ikke for en herlig følelse det er, å våkne opp om morgenen med et lykkelig smil, gå rett inn i stua, og gi foreldrene en klem. For dem betyr det så mye, og man gjør livet deres en tanke lykkeligere. I alle fall for én dag. Hvorfor skal man storme inn i stua, og heller kjefte på dem fordi det er så jævla kaldt i huset? Vi er alle bortskjemte, og det er synd, for dem minsker tydeligvis livskvaliteten vår. Gi heller noen du har kjær en klem, og si hvor mye du verdsetter dem. Da får du alltid en smil tilbake, og livet ditt er allerede bedre. Det er akkurat som Zalo. Det skal ikke mye til.

Dere vet de gangene man våkner midt på natta, og føler at noe må ut? Nei, jeg mener ikke der nede, men her oppe. Dette er én av de nettene. Jeg tror jeg tar kveld!

Mellomkur

2007-02-13T12:12:00.000+01:00

Nå ligger jeg på Stokmarknes! Et koselig og lite sykehus, men det vil aldri bli like bra som verdens beste sykehus, UNN! Hehe. Gleder meg til å komme tilbake, for der vet de nøyaktig hvordan og hvor de skal gjøre det. Her var det mye forvirring rundt ledningene som går inn i kroppen min, en såkalt "hickmann". Men de tror i alle fall at de gjorde rett. Det håper jeg virkelig for deres skyld :P Nå skal jeg slappe av med en ny episode av "Lost", mens mamma og pappa leser i aviser. Etterpå skal jeg vi hente Sofie på skolen, så drar vi til Sortland og spiser. Skal selvfølgelig spandere middag på henne, så lager jeg min egen variant av den såkalte "Valentines day". Det er noe av det verste jeg vet! En dag som er laget for butikknæringen, slik at de kan utnytte menn uten innsikt i hva kjærlighet egentlig er. Det finnes 364 andre dager i året hvor man kan verdsette den man setter høyest. Betyr det ikke mer at noen kjøper deg blomster og sjokolade på eget initiativ, og ikke på oppdrag fra Rimi og Andøy Bok&Papir Handel, (som har fått inn mange søte kjærlighetsbamser).? Jeg håper virkelig ikke at du kjøper én av dem.

Sofie er søt

2007-02-11T13:45:00.000+01:00

Det er ikke så mye å skrive om for tiden, bortsett fra at jeg føler meg bedre enn på lenge. Matlysten har kommet tilbake, og formen er generelt veldig fin! Senere i dag skal jeg en liten tur på AIL-trening, men bare for å se på ;) Har ikke nok muskler til å skyte ballen ti meter engang! I morgen blir det en liten tur på skolen, har tanker om å ha norsk på skolen når jeg har mulighet. Skal ha norsk på tredjeåret til neste år, selv om jeg går andreåret, så det er bare å benytte muligheten når man kan. Tirsdagen drar jeg til Stokmarknes for en mellomkur. Har ingenting i mot det, for da kan jeg spise middag på Milano med Sofie etterpå. Hun drar til Sortland i dag, så det blir ikke lenge vi er fra hverandre :)

Ellers vil jeg skryte av meg selv, ettersom jeg klarte å gå opp 1,4 kg fra den 9. til den 10. Nå veier jeg rundt 54 kg, som er utrolig lite, men mye bedre enn skjelett-aktige 51.

Nå er det snart tid for skiskyting. Avslutter innlegget med en samtale som ble overhørt i Uppsala, Sverige. Adios!

Musikinstitutionen, Uppsala

Läraren i Rockhistoria går igenom schemat.
Läraren: Seminarium 5. Rastlösheten. Här ska vi prata att aldrig stå still och det där. Kanske glider vi även in på turnélivet och då även tre-enigheten. Vet någon vad jag menar?
Man 40: Kristendomen. Fader, sonen och den heliga anden.
Läraren blir tyst.
Hårdrockare 20: Sex drugs and rock n roll!
Läraren: Det var mer den jag tänkte på, ja…

(www.tjuvlyssnat.se)

Jubileum

2007-02-09T00:02:00.000+01:00

Gratulerer med 2-årsdagen, som var 8. Februar, til kjæresten min, Sofie Nordvang Norheim. Det er ganske utrolig at vi enda er like forelsket i hverandre som vi var for to år siden, da vi for første gang holdt i hendene til hverandre :) Elsker deg, kjære, du er helt fabelaktig. Støtten du viser meg vil aldri glemmes!

Skjitprat

2007-02-08T01:43:00.000+01:00

Det er en utrolig deilig følelse å gjøre normale ting igjen. I dag hadde Norge landskamp, så vennene mine skulle samles hos Tobias, som bor noen steinkast unna. På turen bortover kommenterte hybelboeren vår, og en av mine beste venner, "Pepe" (han klarte ikke å si Per Kristian når han var liten, derav kallenavnet), at det var artig at jeg gikk like fort som han. Jeg så ned for å bekrefte det i hodet mitt, og da sa jeg inni meg; "Har du sett på f**n, æ kan jo f**n mæ gå orntli!" Unnskyld språket, jeg er nordlending. Men det var noe som jeg faktisk ikke tenkte på. Akkurat som om det var naturlig for meg å gå slik. For de som ikke aner omstendighetene, så er det slik at jeg ikke har gått normalt siden innleggelsen. Kreftcellene har gitt store smerter i foten, og kneet i den ene foten har nesten vært kaputt. Foreløpig er det historie, og det lover jo godt ;)

Jeg så en film i natt, og det må være første gang jeg har fått virkelige tårer i øynene av en film. Den dreide seg så mye om hvordan jeg lever livet mitt for tiden, og den nye visjonen jeg fikk etter sykdommen. "Click" heter den, og den kom vel nettopp ut på dvd. Fantastisk ting og enda være ansatt på MIX, ettersom det gir visse goder. Får håpe Bente ikke leser dette, for vi har egentlig ikke lovt til å leie nye DVD'er.. Uansett, det var filmen jeg skulle prate om. Den handlet om Adam Sandler som prioriterer karriere foran familie, og når han får muligheten til å være begge steder ved hjelp av en fjernkontroll som styrer universet, så benytter han den. Han kan sette kona på pause, ungene på lydløs og spole frem til sin neste forfremmelse. Skal ikke avsløre for mye, men mot slutten ble det nesten litt for mye for meg. Se den alle sammen, så forstår dere hva jeg mener.

Hadde ikke jeg fått denne sykdommen, så tror jeg at jeg hadde blitt en karriere-mann.

Tilbake

2007-02-06T19:04:00.000+01:00

Kuren i dag gikk strålende, og blodprøve-resultatene var veldig positive, så jeg fikk dra hjem med det første. Synes synd i mamma som drasset på to kofferter med klær for ingenting, men hun skal få en bamsemums for innsatsen. I dagene som kommer skal jeg gjøre hva enn jeg vil, for første gang på lenge. Om kvalmen gir seg, så blir det nok noen dager på skolen. Har heldigvis muligheten til å dra hjem når jeg vil!

Jeg håper og tror at behandlingen jeg får har en god effekt på kreftcellene. Har ikke hatt smerter i beinet på lenge, og det må sees på som et godt tegn. Generelt så vet jeg lite om hvordan jeg ligger an, men vi krysser fingrene for at det går bra :)

Nå skal jeg snart klippe meg, så om rundt en time er mitt nye kallenavn "skinhead". Ha en fin kveld!

Jeg tenkte..

2007-02-05T23:36:00.000+01:00

Nå har jeg smakt på livet hjemme en stund, og jeg kan vel ikke si at legenes anbefaling har blitt fulgt slik den burde. De ba meg prøve å leve vanlig, men det har jeg nesten ikke gjort. Jeg tror at mitt ønske for å leve normalt er sterkt, men bekymrelsen fra mine nærmeste gjør at det ikke blir mulig. Fokuseringen bort fra sykdommen fungerer veldig bra for mitt omgående, men den konstante påpassingen og masingen fra eksempelvis foreldrene mine, om mat, drikke, medisiner, varme, hva jeg gjør, om jeg er
i fin form og om det skulle være noe, er virkelig utviklet seg til et hinder. Med et slikt utgangspunkt blir det vanskelig å leve normalt. De har til og med pakket ned mine klær flere dager i forveien, og to dager før avreise står kofferten klar i gangen. Jeg blir stressa av tanken!

Over til bedre tanker. I dag var jeg faktisk en tur innom skolen. Må innrømme at det var rart når jeg kom kjørende ned bakken, og samme, gamle, svarte skole lå nede i vannkanten. Inne var heller ikke mye forandret, men det var vel ikke hva jeg var ute etter heller. Traff noen lærere, og det var veldig hyggelig. Var egentlig bare innom for noen formaliteter, så jeg forsvant fort. Skal muligens ta meg en tur senere denne uka, om UNN sender meg hjem. Mistanken min om at "et høyt faglig nivå var savnet" stemte ;)

Heldigvis blir det Widerøe istedenfor Coast Air i morgen. Da trenger dere ikke å ønske meg lykke til!

Alive

2007-02-04T19:26:00.000+01:00

Hei igjen!

Dagene hjemme går veldig fort, så nå er det bare to små dager til jeg setter kursen mot Nordens Paris. Forhåpentligvis blir ikke oppholdet der langvarig, men alt avhenger av hva immunforsvaret mitt gjør. Denne gangen er jeg bedre rustet, siden jeg fikk ei sprøyte som skulle stimulere beinmargen til å lage flere soldater. Neste tirsdag skal jeg til Stokmarknes, siden de kunne gi meg samme kur der som på UNN. Da blir jeg bare innlagt for noen timer, så det blir mye tid hjemme for meg framover. Den 20. Februar er det ny hovedkur, og da blir jeg nok der ei god stund. Kvalmen etter forrige kur er ikke helt forsvunnet enda, og det er snart ei uke siden.

Men når jeg tenker meg om, så har jeg det bedre nå på lenge. Jeg prøver i alle fall å gjøre som legene råder meg til; leve livet så normalt som mulig. I dag har jeg vært hos en god kompis, hvor jeg så Manchester knuse Tottenham, noe som er veldig normalt. Snart skal jeg til bestemor, og i morgen blir det muligens en tur på skolen. Selv om jeg ikke kommer til å klare og klemme alle, så er det noen som skal få.

Kvalmende kvalme

2007-02-02T01:15:00.000+01:00

Kvalmen har gitt seg litt i det siste, så det ser ut til at jeg drar hjem i morgen. Har tilbringt de to siste døgnene i senga, og der har jeg stort sett sovet og spydd. Heldigvis er jeg ferdig med kuren nå, så jeg får næring og saltvanns-oppløsning intravenøst for tiden. Det er ferdig i morgen tidlig, og etter det blir det tatt blodprøve. Den er ferdig framstilt rundt klokken ett, og da bestemmer vi oss endelig for om jeg drar hjem eller ikke.

Jeg har lyst på mat og drikke, men tror ikke det er en så lur idé. Tror jeg venter til kvalmhetsfølelsen er helt vekke, så slepper jeg et skrekk-scenario i natt ;)

Dårlig form

2007-02-01T03:56:00.000+01:00

Jeg må bare beklage min inaktivitet den siste tiden, men det er virkelig ikke min feil. Denne kuren har tatt knekken på meg, så jeg har følt en konstant kvalme, hele tiden. Jeg har bare spist et halvt rundstykke på to dager, samtidig som jeg nesten ikke klarer å drikke noe. Føler at det hele tiden ligger noe i halsen, og det er virkelig en av de verste følelsene jeg vet om. Akkurat nå ligger det flerfoldige poser på stativet, jeg vet ikke hvor mange som kommer inn i meg én gang! Men noe vet jeg, og det er at jeg får næring intravenøst. Med min matlyst de seneste dagene, kan ikke akkurat dét sees på som mistenkelig. Selve cellegift-kuren er jeg ferdig med, men bivirkninger er ikke der for ingenting. Derfor tror jeg det drøyer litt med en tur hjem, og hvis det skulle vise seg at jeg bare får noen få dager hjemme, er det like greit å holde seg i Tromsø. Mandag starter den nye kuren, så tiden er knapp.

Håper kvalmhetsfølelsen gir seg snart, ettersom kveldsmedisinene enda ikke er tatt. De skulle egentlig vært tatt for syv timer siden :/ Det er veldig viktig med disse medisinene, så jeg skal prøve snart. Det er bare frykten for å kaste de opp igjen som hindrer meg.

Nå ble jeg kvalm av å skrive, så vi må snakkes en annen gang. Stor klem til dere alle.

G'day

2007-01-29T13:22:00.000+01:00

Da var jeg på plass i Tromsø igjen. Flyturen kan kort sagt oppsummeres med ordet "turbulens", mens ventingen i drosje-køen kan oppsummeres med "kaldt-som-f". Sykehus-pasienter burde ha førsterett i slike køer, i alle fall så lenge jeg er syk! Turen til sykehuset gikk fint, det samme gjorde heisturen til fjerde etasje. De hadde ikke ryddet rommet ferdig når vi kom fram, så vi satt i gangen og leste aviser i en halvtime. De fantastiske pleierne hadde ordnet det slik at jeg får samme rom som sist :D Det var definitivt en av dagens beste nyheter.

De tok en blodprøve av meg med én gang, samtidig som en assisterende lege tok en sjekk av meg etterpå. Mine 55 kg dynamitt var tydeligvis i fin stand. De bestemte seg også for å utsette kuren til i morgen, siden man helst burde starte tidlig om morgenen. Det var dagens andre gode nyhet, ettersom formen er så som så. Nå får jeg tid til å slappe av og forberede meg til dagen som kommer.

15.00 skal jeg, mamma, Anders og Camilla spise i kantina til studentskipnaden. Der har de litt mer ungdomsvennlig mat enn hva de serverer her idag - torsk og poteter. Torsk er godt, det er ikke det, men det frister bare ikke ;) I kveld kommer pappa fram med bil, og Preben skulle komme på besøk. Så lenge han ikke forstyrrer meg mens det er Farmen!

Natt-innlegg

2007-01-29T03:00:00.000+01:00

Jeg burde virkelig ta kveld nå. Flyet går til Tromsø om seks timer, under ganske forblåste omgivelser. Er klar for å starte opp igjen med cellegift, og rutinene som er på sykehuset. Om jeg takler kuren bra, er det en liten sjanse for at jeg blir sendt hjem onsdag. Men jeg skal trossalt bli fylt av flere poser cellegift, samtidig som jeg må drikke rundt fire liter om dagen. Det resulterer i hyppige toalettbesøk, så jeg blir nok på sykehuset til hyppigheten regulerer seg litt ;)

Tusen takk for gaver, penger og blomster som jeg har fått i det siste, dere vet hvem dere er :)

Sprellemann

2007-01-28T00:09:00.000+01:00

Jeg merker at det å ha denne bloggen medfører ansvar til å oppdatere den ofte, for nå begynner meldingene å tikke inn; "E fredrik skikkelig syk igjen? han har jo ikkje oppdatert bloggen.." Neida, jeg har det fint, men når dagene består av sofa og tv, så føler jeg at det ikke er noe dere vil vite. Men for all del, det er hyggelig at dere følger med ;)

Har kjedet meg ganske masse hjemme, samtidig som smertene i kneet har blitt verre. Gleder meg til å dra til Tromsø igjen, hvor jeg får behandling for sykdommen, og ikke bare lindring, noe som er tilfellet hjemme.

Kjæresten ble syk i dag, noe som er helt vanvittig typisk. Vi får ikke se hverandre før hun blir frisk igjen, men i morgen reiser hun til Sortland. Det er ei vitamin-innsprøytning å ha henne ved min side, man glemmer smertene av for ei stund. Håper jeg er hjemme 8. Februar, da har vi faktisk 2-års jubileum. Det er ikke dårlig for to 17-åringer ;) Love you, babe.

Natt

2007-01-26T03:22:00.000+01:00

Hei alle sammen :)

Skulle bare si at alt er fint med meg, og at tiden hjemme brukes veldig nyttig. Bare ta dagen i dag som et eksempel; jeg stod opp fra sengen rundt klokken fire, lå på sofaen til uret rundet ti, gikk ned i leiligheta og traff noen venner til klokken slo to, og nå ligger jeg i senga. Ikke akkurat en meningsfylt dag, så det er hovedgrunnen til min inaktivitet her i dag. Har fått tre store mapper med dvd'er i dag, så folk har tydeligvis fått med seg mitt tidsfordriv! Nå skal jeg slå på én av dem, så får vi se om jeg eller Jon Blund vinner kampen i natt.

Hjemme

2007-01-24T16:55:00.000+01:00

I dag har jeg ingen blodprøver å dele med dere. Det var ganske deilig å sove uavbrutt i natt, selv om jeg allerede begynner å savne de snille sykepleierne ;) Jeg våknet halv to i dag, og siden har jeg nesten bare slappet av på sofaen. Det tar bort smertene i foten, samtidig som jeg pappa ikke får lovt til å ligge der. Ganske smart, eller hva?

Har ingen planer for resten av dagen, er enda litt bekymret for de hvite blodlegemene, og om de er høye nok. Tenkte meg en liten tur på kiosken, men ikke noe mer. Også må jeg ta meg en tur i dusjen. Skal prøve å ta vekk håret på hodet, det irriterer meg at jeg røyter mer enn katta vår. Får besøk av kjæresten om ei stund, og det krever jo sitt :) Ender vel opp med sofa og tv kjenner jeg kroppen min rett. Men deilig å være hjemme i alle fall!

Forvirring

2007-01-24T01:44:00.000+01:00

For en forvirrende dag dette har vært. Hadde vondt i foten i natt, så det er virkelig ei natt jeg vil glemme fortest mulig. Halv ti var det nok, da ringte jeg på til sykepleieren, slik at hun kunne komme med smertestillende til meg. Hun kom med morfin, så jeg sovnet fort for å si det slik! Våknet igjen klokka to, og da startet stresset. Først hadde jeg fått beskjed om at en undergruppe av de hvite blodlegemene var på 0,2, og at jeg ikke kunne slippe ut av isolat før de hadde økt til 0,5. Derfor skulle turen hjem bli avlyst. Men da jeg våknet etter morfin-søvna, var saken annerledes. Martin, overlegen, hadde ingen betenkeligheter med å sende meg hjem, ettersom han forventet at verdiene mine ville stige kontinuerlig. Da var klokka halv tre, og klokka fire gikk drosja til flyplassen. Tror mamma trimmet vekk de virkelige småe bilringene sine, der hun sprang med resepter, flybilletter og bagasje over hele sykehuset ;) I mellomtiden lå jeg på rommet og slappet av. Livet er godt.

Kom på flyplassen, og det var en ganske slitsom opplevelse. Fikk ondt i høyre foten, da kreftcellen presser på ei nerve bak i ryggen. Og nå har nesten rompa mi forsvunnet, for da jeg skulle sitte meg på en trestol, kjente jeg benene mine så godt at det ikke var godt! Gikk også rundt og speidet etter syke folk, er jo ikke helt klar for bakterier enda. Jeg og mamma fikk lovt til å gå ombord først, slik at jeg kunne sitte meg bakerst. Da unngikk jeg folk som hostet og harket, så lenge de gjorde det med hodet pekende framover :) Flyturen gikk greit, og inne i terminalen stod Onkel Rolf klar. Andenes hadde virkelig ikke forandret seg siden jeg dro i romjula.

Det var i alle fall fantastisk deilig å komme hjem igjen! Det første jeg gjorde var å oppsøke sofaen, og der ble jeg fastlåst resten av kvelden. I elleve-tida tok jeg kveldsmedisinene, og de tok virkelig knekken på meg. Tar antibiotika og infeksjonsdempende i tillegg til det andre, så det gjør enhver litt døsig. Men det var i grunn bare deilig. Aner man avhengighet, fredrik?

Her kommer en kommentar jeg fikk i forrige innlegg, det handler om den turen jeg har pratet om tidligere. Kan ikke si mer enn at jeg er rørt av initiativet, og håper at drømmen min blir oppfylt. Tusen takk!

"Det er opprettet konto i Nordlandsbanken som heter; Old Trafford neste!

8982.10.43515

Det er flere som ønsker å bidra til at Fredrik skal ha noe gledelig å se fram til når han blir frisk. Målet er å få til en ferie i England, med kamp på Old Trafford. De som ønsker, kan sette inn et bidrag på kontonr. ovenfor.
Spre budskapet!
Frode Stave
Randi Nordvang"

God natt alle sammen, så sees vi kanskje i nærmeste framtid.

Opp, eller ned?

2007-01-22T23:44:00.000+01:00

De tok en ekstra blodprøve av meg i ettermiddag. Resultatene viste neste ingen endring, noe som er litt overraskende. Det kan bety at jeg ikke får dra hjem enda, men det aksepterer jeg. Vil ikke risikere å få infeksjon hjemme, for da blir det drama med ambulanse-helikopter og hele pakka. Men man vet aldri hva ei god natts søvn kan gjøre! Øker de som forventet til i morgen, vil jeg mest trolig være klar til å dra. Risikoen er jeg ikke villig til å ta, men én dag ekstra her er ingen problem. Vi får se, vi får se.

Når jeg kommer hjem, håper jeg at dere hjemme forstår at jeg har vært innlagt i nesten én måned, hvor det har vært mye hard behandling. Derfor vil jeg nok trenge tid til å slappe av, hvor ting går etter min klokke. Jeg er selvfølgelig interessert i besøk, men det må vi avtale, og helst ikke så mange om dagen. Selv om jeg føler meg veldig bra, må jeg akseptere at jeg har en alvorlig sykdom. Det hadde vært kjipt om jeg skulle slite meg ut, og deretter returnere til Tromsø lenge før det som egentlig var avtalt. Det kan være at jeg tar meg en liten tur på skolen, men det vil hovedsaklig være for å prate med de eldre. Har vel også lovt bort noen klemmer til elevene, og jeg er en mann av mine ord, så lenge dere er friske! Tenkte meg en liten tur i klassen, men det er for å glede lærerne, det er vel lenge siden de har hatt timer med et høyt faglig nivå ;)

Det skal bli godt med is fra mix igjen.

Glede

2007-01-22T14:12:00.000+01:00

Resultatene fra dagens blodprøve var veldig positive. Blodplatene hadde økt fra 54 til 85, blodprosenten var på 11,3, mens de hvite blodlegemene hadde økt fra 0,2 til 0,9. En undergruppe som lå så langt nede som mulig, hadde økt til 0,1. Det betyr at jeg
slipper ut av isolat i morgen, siden overlege Martin omtrent er helt sikker på at de vil øke enda mer. Han så heller ikke noe problem i å sende meg hjem i morgen, siden jeg nesten vil tåle bakterier like godt som de fleste andre mennesker. Men vi var enige i at vi ikke forhaster oss om resultatene skulle vise at jeg trenger en ekstra dag på meg. Pappa drar hjem i dag, for å klargjøre huset for en stk. rotete ungdom. Lurer på om det er mamma han mente (nå blir mamma glad).

Bivirkningene av den store cellegift-kuren begynner å vise seg nå. Hårene faller av utrolig lett, spesielt på hodet. Dere skuille ha sett et bilde av dynetrekket mitt ;) Tar jeg tak i håret mitt, i et slags klypegrep, så drar jeg med meg alt! Heldigvis har jeg ikke noe problem med å bli skallet. Det blir jo en ny opplevelse, hvor jeg går tilbake til meg selv som spedbarn! Men bare fysisk sett, ikke psykisk.

Om alt går som forventet, lander jeg på flyplassen i morgen klokken 17.50 :) Jeg gleder meg, det skal bli godt å se familie, venner og kjæreste igjen.

Fotball

2007-01-21T18:52:00.001+01:00

Jeg hater Arsenal.

Edit: Men nå har jeg fått tid til å puste ut. Og det gjør godt. Nå skal jeg og mamma se ferdig en film på nrk, "catch me if you can", og deretter se en av mine mange dvd'er. Ønsker alle sammen ei god natt, kos dere på jobb, skole eller hva enn det skulle være i morgen. Jeg skal sove så leeenge jeg vil ;) (bortsett fra blodprøven klokken 06.00. uff.)

Opp og ned

2007-01-21T17:09:00.000+01:00

Jeg har hatt ei urolig natt. Ble vekt rundt klokka seks for å ta blodprøve, og én time senere våknet jeg av at jeg blødde neseblod. Blir litt redd når det skjer, ettersom de opplevelsene jeg har hatt med neseblod den seneste tiden ikke har vært særdeles positiv. La meg i natt når klokka var to, da var filmen jeg skulle se ferdig. Holdt mamma våken helt til da, så hun sov ganske lenge utover dagen i dag. Vi våknet faktisk ikke før klokka var ett, noe som er middagstid på sykehuset! Ikke særdeles fristende med marinert svinenakke til frokost, så jeg endte opp med honningkorn og melk ;)

I dag hadde blodplatene mine steget til 54 fra 39, noe som er veldig bra! Dessverre så lå enda de hvite blodlegemene i koma, da testresultatene viste ingen endring. Blodprosenten min hadde
gått ned til 9,1, og 9 er grensen denne avdelingen opererer med når det kommer til blodgivning. Derfor måtte jeg, som dere ser på bildet, få to poser med blod. Tror det var rundt 0,5 l til sammen. Merket ingenting, bortsett fra at jeg ble kvikkere.

Mamma fikk en telefon fra Frode nettopp, mitt søskenbarn og min lærer, som hadde tenkt å opprette en egen konto for meg i Nordlandsbanken. Den skulle visst hete noe som f.eks. "Fredrik til Manchester" ifølge mamma. Da kunne folk som hadde tenkt å gi meg en gave, heller sette inn et lite pengebeløp, slik at jeg kunne dra på fotballkamp når jeg ble frisk igjen. Synes det var et utrolig fint initiativ, og jeg blir rørt av omtanken alle sammen viser meg. Jeg får med meg alle kommentarene deres, og det er alltid hyggelig å lese. Men nå skal jeg følge med på Arsenal - Manchester United, vi får krysse alt som kan krysses! :D

Kveldspost

2007-01-20T21:27:00.000+01:00

Hehehe.. Jeg leste akkurat kommentarene på det siste innlegget, og jeg ser at det ikke er bare jeg som har humoren på plass ;) Må få unnskylde Jensen som jeg klagde på i forrige innlegg - soldatene hans er visstnok under hardtrening. Du har helt rett, jeg foretrekker kvalitet foran kvantitet. Og det faktum at Strøm skulle sende soldater av begge kjønn, slik at de formerer seg fort, er jo bare rett og slett fantastisk!

Dagen i dag har ikke vært veldig innholdsrik. Jeg har spist skolebrød og konfektkake, og deretter fulgte et sukkersjokk. Etter det slo jeg på tv'en, og den har stått på siden. Men tiden går veldig fort, og det passer en rastløs ungdom bra! Dette er jo trossalt femte dagen på isolat, der mesteparten av tiden har blitt tilbringt i ei seng. Men FOR ei seng! Tempurmadrass som former seg etter kroppen min. Jeg kan tenke meg at dere er så sjalu, så sjalu at dere skulle ønske at dere lå på isolat.

VIl benytte anledningen til å takke liverpool, og måten de ydmyket chelsea på. For de uvitende, så dreier dette som om fotball. Jeg regner med at det fins noen der ute som er lik mamma. Dere skulle hørt første gang hun uttalte Manchester United ;)

Det er mange som har tenkt å kjøpe meg en dvd, siden dere ser at jeg kjeder meg så. Da kan jeg si såpass: jeg elsker komedier, og hater skumle filmer. Adressen hit er UNN - Kreftavdelingen 4. Etasje - 9038 Breivik.

Ønsker alle sammen ei fin helg, og en paracet-fri søndagsmorgen.

Bakeriet

2007-01-20T12:38:00.000+01:00

Nå er endelig mamma back in town. Hun hadde med seg en overraskelse til meg - skolebrød og konfektkake fra verdens beste bakeri, hjemme på Andenes ;) Fra Anita hadde jeg fått 8 konfektkaker og 7 konfektkaker (tusen takk!). Det var virkelig noe jeg har savnet. Jeg savner livet mitt hjemme. Alle de dagligdagse rutinene som bestod av skole, jobb, fotball, venner, kjæreste og lange helger. Men en dag blir jeg frisk, og da skal livet mitt bli enda bedre, så for meg er det bare å smøre seg med tålmodighet. I mellomtiden får jeg trøste meg med søte sykepleire, rar sykehusmat, gratis internett og steikje fine gardina.

Det var nettopp to leger innom med resultatene av blodprøven. De hvite blodlegemene ser ut til å ha sovnet, for de vil ikke bevege seg noen vei :P Men det er ikke mye man kan gjøre med det, bortsett fra å håpe at de går opp snart. Jensen prøvde å sende noen soldater, men han har tydeligvis feiladressert dem. Når det gjelder blodplatene, har de faktisk steget til 39. Det er første gang jeg har fått en positiv beskjed på lenge. En uvanlig følelse.

Nå skal jeg følge med på Liverpool - Russer Chelsea på internett, mens mamma broderer. Motsetninger tiltrekkes, er det ikke det de sier?

Her er et bilde av nye meg, med litt datajuks ;)

Kjedsomhet

2007-01-19T22:33:00.000+01:00

Jeg må innrømme at de siste dagene har vært veldig ensformige. De har bestått av drikking, spising, tv og mac (som er en bedre form for pc, for de som ikke visste det). Men jeg prøver å si til meg selv at det ikke er kjedelig, ellers blir jeg bare oppgitt! Sitter på rommet med pappa nå, han har akkurat vært på pasient-hotellet og dusjet. Lurte på om vi ikke skulle se en film før vi legger oss, er vel på tide å finne ut av det snart. Har sett de fleste filmene som ligger her, så det blir mest trolig Istid 2, den har jeg faktisk ikke sett enda :)

Hadde sykepleieren her nettopp, vi pratet om det meste. Jeg spurte om jeg fikk beholde dette rommet hvis jeg dro hjem, og da sa hun at det ikke var sikkert. Da har jeg stor sjanse for å havne på dobbeltrom, og det er noe jeg virkelig vil unngå. Vil ikke ligge å høre på en gammel mann som tisser på ei flaske (man må det etter en stor cellegift-kur), samtidig som han har kontroll over fjernkontrollen, og ikke vil slå av Beat for Beat.

Heldigvis var jeg høyt på prioriteringslisten for enkeltrom.

Evighet

2007-01-19T13:55:00.000+01:00

Overlege Terje var nettopp innom, og resultatene var vel som forventet. De hvite blodlegemene har stabilisert seg på 0,2, mens blodplatene har sunket til 30. De skal egentlig ligge på 80, så jeg må få blodplater intravenøst om de skulle gå ned i morgen også. Er litt bekymret over beinmargen min, ettersom den produserer så lite. Hadde et lite håp om å tilbringe helga ute i Tromsø, gå på kino og spise god mat, men da må jeg få mange soldater sendt i posten i nærmeste framtid. Det er et virus som sprer seg på sykehuset, fire avdelinger er hittil rammet av det. Det gjør meg selvfølgelig veldig bekymret, så vi er ekstremt nøye med hygienen her inne.

Nå må jeg hoppe i dusjen. Sykepleieren skal skifte på sengetøyet mitt mens jeg dusjer. Først må jeg pakke inn noen ledninger som stikker ut fra kroppen min. Skal ta bilder av de senere, så skjønner dere hva jeg mener :) Ha en fortsatt fin dag, og tusen takk for kommentarene deres. Jeg får med meg alle! Motiveringen og lykkeønskningene er det som driver meg, og spesielt hyggelig at fylkesutdanningssjefen har tatt turen innom.

Edit: Nå er jeg ferdig i dusjen, så jeg viser dere dette før jeg tar på meg ei skjorte. Den store hvite klumpen som dere ser er egentlig en tre-utgangers venflon (eller hva en det heter..), den er bare pakket inn av hygienske årsaker. Det er i alle fall der de gir meg intravenøst :D Dere ser sikkert at det er én ledning som kommer ut fra bandasjen, og som splittes. Den andre utgangen er for å ta blodprøver! Veldig nyttig, for da slipper de å stikke hull i meg seks om morgenen. Det er ikke lurt å kødde meg en trøtt Fredrik. For å få alt dette måtte jeg opereres, og det skjedde den 30. desember. I morgen skal de ta ut stingene. Ja, off, jeg sier ikke mer .

2007-01-18T21:26:00.000+01:00

Tenkte jeg skulle dele et bilde av hverdagen min med dere :)

Bildet er tatt foran døra til badet, så rommet er ikke så stort. Den nærmeste sengen er min, mens den andre sengen er ledig for venner og familie, så lenge de er friske! I vinduet kan dere se hvor mye godteri jeg har fått ;) Anders jobber litt med lekser på dataen, det blir vel mye av det om man skal bli lege. Men tydeligvis tid til tull også, ettersom det er hans nydelige hånd dere ser.
Fantastisk fin håndplate, for ikke å snakke om lillefingeren. Synes tommelen var litt ute av gjengen, den ligner faktisk litt på et kyllinglår om dere følger den nedover hånda. Nei, nå var jeg usaklig. Man blir litt sånn av å ligge inne på isolat, hvor gardinene er så ufattelig stygge, og fargene generelt gir deg en følelse av gamlehjem. Men alt har sin sjarm :)

Liten oppdatering

2007-01-18T16:35:00.000+01:00

Jeg føler meg veldig utslitt idag, så jeg kommer bare med en liten oppdatering. De hvite blodlegemene hadde utrolig nok falt enda mer. Nå ligger de på 0,1. Er veldig nervøs og fokusert på hygiene for tiden, siden en infeksjon kan bli veldig farlig for meg. Tror ikke jeg kommer meg hjem før neste kur, men det er kanskje like greit. Da kan jeg mest sannsynligvis ta i mot litt besøk i helga, det er jo mange som vil treffe meg!

Det var noen spørsmål fra dere, men istedenfor å svare i en kommentar, tar jeg det like gjerne her.

Er beinmargstransplantasjon aktuelt?
- Jeg vet ikke enda, og det tror jeg ikke overlegene heller gjør. Tror de avventer resultatene av kuren, også tar de det derifra. Men det er selvfølgelig en mulighet :)

Vet du hvilken type sarkomer du har?
- Ikke helt, men ettter hva jeg forstår, dreier det seg om bløtvevssarkom, men de kan ikke si det helt sikkert.

Samtidig vil jeg takke for enestående kommentarer. Jeg må innrømme at tårene rant da jeg leste det "sender gode tanker" skrev.
Omtanken til dere alle gjør hverdagen min mye lettere, så det er bare å komme med kommentarer :)

Bakgrunn

2007-01-18T00:56:00.000+01:00

God kveld, god natt, Har akkurat sett en dokumentar på tv, den handlet om en flyulykke i '98, et fly fra Swissair, hvor ingen overlevde. Mamma prioriterte faktisk dokumentaren foran siste utgang av Hjemmet, så da skjønner dere hvor gripende det var! Men det beviser enda en gang at man har ikke garanti for noe. Ikke engang Xbox'en nevøen deres fikk til jul.

Det jeg egentlig skulle prate om i dette innlegget var bakgrunnen til min innleggelse. Alt startet ved at jeg en morgen følte meg helt utslitt i beina, jeg tror det var tirsdag 12. desember. Jeg dro på skolen, og det ble en lang dag. Vi hadde samfunnskunnskap i de to første timene, men jeg klarte ikke å konsentrere meg. Jeg ble trøtt, og satt trolig med det verste sutre-trynet i manns historie. Læreren fikk med seg det, og kom med en kommentar, men jeg fortsatte skoledagen - fravær skal man jo ikke ha. Da jeg kom hjem forverret smertene seg, men jeg ville ikke oppsøke lege enda. Etter ei søvnløs natt, med vridde puter og dyner, fikk jeg heldigvis time hos Ingrid halv ett. Der kom vi fram til at det var noe i ryggen som presset på en nerve, noe som fører til stråling nedover benet. Disse smertene fortsatte helt til 17. - 18. desember.

22. desember hadde smertene i beina nesten avtatt, og nå var jeg på Bleik hos min vakre kjæreste, Sofie. Fredager er veldig slitsomme for meg, med jobb både for Coca-Cola Drikkker og Mix Handleriet. Jeg sluknet med en gang, og håpte på ei god natts søvn. Klokka syv våknet jeg av blodsmak i munnen, jeg blødde neseblod. Ikke no' stress tenkte jeg, siden neseblod er veldig vanlig for meg. Men denne gangen klarte jeg ikke å stoppe det. Etter å ha svelgt blod i to-tre timer, fant vi ut at jeg måtte hjem. Pappa kjørte meg til legevakta etter ei kort stund, men legen klarte heller ikke å stoppe det. Til slutt puttet han en tampong i nesen og sendte meg hjem! Der forsvant min ære, uten tvil. Vel hjemme stoppet det, eller, jeg kjente i alle fall ikke blod renne bak i svelget. Men det skulle ikke vare lenge. Jeg begynte å blø igjen, og det fortsatte helt til klokken var seks om ettermiddagen. Jeg hadde altså mistet blod i elleve timer. Til slutt hadde jeg verken energi eller motivasjon til å gjøre noe som helst, og dette på lille julaften. Julaften ble en tung dag, men vi hadde det veldig fint sammen, og det er hva som betyr noe.

Dagene gikk, og frykten for tilbakeslag var overhengende. 3. og 4. juledag arrangerte jeg romjulsturnering i fotball på Andenes, noe som krevde mye av meg. I ettertid ser jeg at det muligens ikke var en så god idé. Jeg hadde nesten ikke spist mat siden lille julaften, og hver eneste bevegelse gjorde meg andpusten. Heldigvis forløp den første dagen fint, og jeg hadde det utrolig gøy. Den andre dagen var litt verre ettersom jeg småblødde hele tiden. Jeg overså det, og tok på meg ansvar for det meste. Da turneringa var over fant jeg meg en stol i kantina, satte meg ned, bøyde hodet bak, og sa: "æ gidd ikkje elleve tima me neseblod igjen, og det trur æ ikkje æ klare heller." Pappa som er urolig av natur kjørte meg rett til legevakta, og med en ny lege på plass ble jeg, endelig vil vel noen si, sendt med sykebil til Harstad. Der brente de nesen min, og blødningen ble stoppet. De ville derimot beholde meg over natten, slik at de kunne ta blodprøver og diverse.

Resultatene viste at jeg hadde faretruende lave verdier av blodplater, det som får blødninger til å stoppe. Men de merket også noe underlig etter å ha tatt røntgenbilder av beinmargen min. Hehe, jeg husker at legen spurte om de kunne få tatt en prøve av beinmargen min, for å finne ut av dette. Jeg svarte ja med en gang, og da så legen overraskende på meg. Tydeligvis brukte mange pasienter lang betenkningstid når de ble spurt, og mange svar var negative. Men ikke bli imponert over meg, jeg visste bare ikke hva jeg gikk til :) Prosedyren var slik at de bedøvde brystkassen min, også boret de seg gjennom med noe lite og tynt, helt til de traff beinmargen. Min første reaksjon var latter. Det kilte! Like artig var det ikke å få resultatene, de viste forandringer i skjelettet, og diagnosen gikk over hodene til overlegene ved sykehuset. Derfor besluttet de å sende meg til Tromsø, hvor jeg i tillegg kunne få blodoverføring. Jeg ble kjørt til Evenes, hvor et ambulansefly ventet på meg. Jeg fikk sitte framme i cockpiten, og tretti minutter senere kunne jeg bringe flyet trygt ned på Tromsø lufthavn Langnes!

I Tromsø vinglet de også med diagnosen min. Først havnet jeg på hematologisk avdeling, hvor de med blodsykdommer ligger. Så nå hadde jeg kanskje leukemi, og det var et hardt slag i trynet. De fortsatte med prøver av meg, og en gang gikk det skikkelig ille. Et helt lege-team tok prøver nede i ryggmargen, beinmargen, og sikker mange marger til. Plutselig datt jeg vekk, og det ble slått alarm om hjertestans. Det dreide seg derimot om blodpropp, men de klarte å vekke meg til live igjen. Da var jeg plutselig koplet til surstoff, og neseblodet rant samtidig ut av nesen. Kroppen var helt skjelvende, og jeg kan huske jeg skrek til legene. Beklager, det var ikke personlig ment! De hastet meg ned til medisinsk intensiv, hvor jeg ble tilkoplet masse forskjellig. Interessant med såååå mange instrumenter man kan røre på ;) Man kan flire av det i ettertid, men akkurat da var det helt forjævlig. Natten ble tilbringt der, ettersom oksygennivået i blodet var lavt, og jeg måtte ha surstoff til enhver tid. Etter noen dager var jeg i fin form, og ble transportert tilbake til hematologisk avdeling.

5. Januar, klokken er 17.27. Jeg er i drømmeland etter at Jon Blund har vært på besøk, og er ganske fornøyd med det. Men som alltid er det noen som spolerer moroa. Denne gangen var det overlege Martin Maisenhølder som vekte meg. Rundt han var det flere leger, og hele familien var samlet på rommet. Sofie også. Jeg ble overrasket, men kom som vanlig med en artig kommentar; "Ja, då får æ ønske hjertelig velkommen te denna samlestunden her på rom 859...." Det var artig akkurat der og da, og joda, folkene rundt meg smilte. Martin begynte å prate om resultatene av alle prøvene de hadde tatt. Sakte men sikkert forklarte han om forandringene i skjelettet mitt, og så kom ordene - du har kreft. Jeg vet egentlig ikke hvordan jeg reagerte. Det var en ubeskrivelig følelse akkurat der og da, men den var ikke negativ. Akkurat som om det var noe jeg hadde forventet, selv om jeg ikke hadde det. Verst var det å se på de andre, hvor hardt de tok det. Jeg følte meg nesten som en syndebukk. Da bestemte jeg meg for at det var jeg som måtte lede kampen, vise inspirasjon og vilje, slik at de rundt meg fikk det bedre. Og det klarte jeg.

Sammenhengen mellom alle lidelsene mine er muligens forvirrende for deg, men slik er det; jeg har en form for kreft som heter sarkomer. Det ligger noen kreftceller nede i ryggen, hvor de har tatt opp mye plass. Det har derfor ført til press på nervene, og deretter stråling nedover beina. Beinmargen min fungerer veldig dårlig på grunn av sarkomene, og derfor får jeg ikke produsert nok blodplater. Det har ført til at mine blødninger har blitt langvarende, og ikke kortvarende som de bruker å være. Komplisert, men enkelt.

Jeg som bare skulle skrive et kjapt innlegg før jeg la meg.. God natt, jeg er utrolig glad i dere.

Bunnivå

2007-01-17T16:05:00.000+01:00

Den andre overlegen min, Terje, var nettopp innom. Resultatene fra blodprøven viser at blodplatene mine har falt fra 50 til 40, og de hvite blodlegemene var redusert fra 0,9 til 0,2. Nå har jeg altså ikke så mange soldater til å forsvare meg med, så jeg håper inderlig at ingen bakterier tar turen innom meg den nærmeste tiden! Men med en så lav måling, burde de virkelig øke til morgendagens blodprøve. Som overlegen sa - de kan jo ikke akkurat nå null. Hvis de ser en tendens, at den øker på fredag også, er det stor sjanse for at jeg får ei helg hjemme, noe som hadde gjort godt for kropp og sjel. Sykehuset er greit det, men man blir påtvunget andres rutiner, og samtidig er ikke maten her så veldig god. Men jeg skal innrømme at dagens måltid var supert - kokt laks med poteter og rømme! Bare innrøm det, dere alle ønsker å være i min plass :)

Anders overnattet med meg i natt, noe som var koselig. Vi så Politiskolen 2 og 4, samtidig som han spiste mye av mine bamsemums. Men det er greit, jeg har enda mange igjen, ettersom Rune kjøpte en kjempepakke. Har fått godteri, blomster, sko, bøker - til og med et gavekort. Tusen takk til dere som har sendt meg noe, dere er ubeskrivelige snille!

Jeg tror ikke det har gått opp for meg, hvor mye livet mitt vil forandre seg etter dette. Man planlegger livet sitt ned i de minste detaljer, selv om man ikke har noen garanti for fremtiden. Jeg hadde tenkt å gå ut fra videregående med de beste karakterer, hoppe rett over på universitetet, og ende opp med en godt betalt jobb. Men det trenger ikke å være det som gjør én lykkelig, penger er ikke lykke. Nå kommer jeg heller til å gjøre det jeg har lyst til, det som fornuftige jeg vil, ikke den egoistiske jeg. Men jeg skal betrygge deg rektor, jeg har enda intensjoner med å gå ut fra videregående med gode karakterer ;)

Pappa drar hjem nå, han skal desinfisere huset i tilfelle jeg kommer hjem. I morgen kommer han tilbake, og da drar mamma hjem. Det er tungt for dem å være her i lengden, så jeg unner dem litt fritid.

Nedoverbakke

2007-01-16T14:10:00.000+01:00

For tiden befinner jeg meg i en lang nedoverbakke, og det er virkelig godt. Merker det godt på familien og omgivelsene at jeg har det bra for tiden, de blir trygge og deretter rolige. Pappa sa til meg for noen dager siden at han nesten aldri tygde tyggis, men at han nå på én dag hadde brukt opp fire pakker tyggis. Han var faktisk verre enn Sir Alex Ferguson, for de som vet om han!

Hadde nettoppp visitt av overlegen, Martin Maisenhølder, han hadde fått svar på blodprøvene de tok i morgen. Apropos blodprøvene, det er utrolig irriterende at de må ta de klokka åtte om morgenen! Hehe. Siden jeg er et sjeldent eksemplar av et C-menneske, så jeg vil helst sove uforstyrrende til langt utpå dagen. Men tilbake til svarene. De hvite blodlegemene, kroppens soldater mot bakterier, hadde dessverre falt enda litt. Det betyr at jeg ikke får reise hjem med det første, og at jeg isoleres her på rommet. Det høres muligens dramatisk ut, men jeg har ingen problem med det, og det kommer til å gå strålende! Det er bare en forhåndsregel de tar, slik at jeg ikke skal rammes av infeksjoner. Som Martin sa: "Når man har lave verdier av hvite blodlegemer er et sykehus både den beste og verste plassen å være på. Best ettersom du får behandling om noe skulle inntreffe, og verst siden et sykehus er en plass hvor man samler alle med infeksjoner" :) Men det kan hende at verdiene øker utover uka, og da skulle jeg få dra hjem med én gang.

Jeg lurer på om det er nedbemanningen i Forsvaret som fører til at jeg mister så mange soldater..

Milkshake

2007-01-15T21:19:00.000+01:00

Endelig fikk jeg meg milkshake! Har letet etter det i tre dager nå, så det var en utadæsjælåpplevelse :) Vi satt på rommet mitt i går kveld, jeg, overlegen, sykepleieren og resten av familien. Så kom plutselig temaet om milkshake opp. Overlegen min heter Martin, utrolig dyktig med hva han holder på med, og veldig glad i milkshake! Så han tipset meg om en plass rett nedfor sykehuset hvor de hadde en utrolig god milkshake. Så man kan bruke en overlege til det meste.

Det var dårligere blodprøve idag enn de andre dagene, men det var helt normalt, siden man mister hvite blodlegemer 7-10 dager etter første cellegiftkur. De lå på 1,4 - mens de burde ligge på rundt det dobbelte. En undergruppe lå på 0,9 - litt under normalen. Det er de hvite blodlegemene som beskytter mot infeksjoner etter hva jeg forstår, så derfor venter de litt med å sende meg hjem. Vil helst ikke ha en episode med akutt infeksjon og ambulansehelikopter i hagen til mamma, av to grunner: pappa kommer til å svette seg ihjel av bekymrelse, og mamma kommer til å forbanne seg over knekte trær.

Vil takke alle sammen som bryr seg om meg, og som sender melding, enten over nett eller på mobilen. Utrolig rørende å se hvor mange venner man egentlig har. Jeg vil ikke miste dere for noe i verden! Peace out :)

Gode nyheter

2007-01-15T13:06:00.000+01:00

God ettermiddag, alle sammen! Her på sykehuset er det nemlig middag klokka ett, og kveldsmat klokka fire ;)

Hadde næring intravenøst i natt, ganske kjipt, siden jeg trodde min innsats på matfronten skulle gjøre at jeg slapp det. Våknet flere ganger i natt av ledninger her og der, føler meg nesten litt innestengt! Anders våknet hver gang, og istedenfor å bli irritert, spurte han om det gikk bra. Han er utrolig omsorgsfull og snill med meg, han er her nesten hele tiden. Fikk gave fra han igår :) Diesel-bukse, skittles og m&m's :D Fantastisk!

Mens jeg skriver, så får jeg faktisk akkurat koplet opp cellegift intravenøst. Litt skummelt, men det er ikke farlig. Er bare 50 ml, så den vil vare i ti minutter. Derfor er det en sjanse for at jeg får dra hjem enten tirsdag eller onsdag, om ikke blodprøvene sier noe annet. Beinmargen min er satt ganske mye ut av funksjon som følge av kreftcellene, og det får den til å ikke produsere hva den burde. Derfor har jeg veldig lite blodplater f.eks, og derfor har jeg blødd så mye. Blodplatene er de som stopper blødninger :)

Og om jeg får dra hjem, blir jeg hjemme i fem-seks dager. Det ville gjort godt.

Kondis på bunn

2007-01-14T22:19:00.000+01:00

Det er herved bekreftet, jeg har verdens dårligste kondis. Men ædda-bædda, det er ikke min feil! Hehe, jeg må innrømme at stoler og senger er en fin oppfinnelse, spesielt de som står der man trenger de mest. Som f.eks den deilige stolen rett ovenfor den tunge trappa! Ble mye gåing på meg nå som vi dro i byen, men jeg har godt av det. Muskulaturen min er svekket veldig mye, og fettet forsvinner fort, selv om det ikke var så mye fra før :)

Sendte akkurat rundt noen meldinger om at jeg har opprettet blogg, men så ble jeg fri for penger på kortet mitt i utsendingen. Er ikke det typisk?

I kveld, rundt klokka sju, dro vi en tur til byen. Vi var sulten, og sykehus-mat er kjedelig i lengden! Endte opp på Palletten, en slags blanding av fotball-pub og restaurant, så jeg hadde det jo bra! Satt lenge og lurte på hva jeg skulle bestille, og endte til slutt opp på lasagne. Mamma gikk så ned for å bestille, og når hun kom opp igjen, hadde hun bestilt biffsnadder til meg. Er det mulig?! :D Hun som påstår at det er bestemor som er den mest glemske i familien.. Uansett, jeg klarte dessverre ikke å spise opp alt (jeg prøver å spise så mye som mulig for å slippe næring intravenøst), men har heldigvis spist nok mat idag :) Etter maten ville jeg ha milkshake, har faktisk enda ikke funnet en plass med milkshake. Vi dro på leting, og til slutt endte vi opp i Tromsdalen. Etter litt feilkjøring var vi tilbake i Sentrum, og da bestemte jeg og Anders oss for å kjøpe noen dvd'er. Jeg kjøpte noen av filmene i Politiskolen-serien, så det kan hende vi ser en av dem i kveld ;) Da jeg kom i bilen, var Pappa nysgjerrig over hva jeg hadde kjøpt, og da jeg hadde fortalt han hva jeg endte opp med, utbrøt han: "åh, har de nettopp kommen ut?". Æ snudde coveret, og peikte på produksjonsåret. Der stod det 1988. Mamma flirte seg i hjel!

Utrolig tung og slitsom kveld, men veldig deilig samtidig. Nå ligger jeg på rommet med Anders. Det blir vel litt godteri og film, og ikke minst; medisiner. Det er mange av dem!

Blogg

2007-01-14T18:29:00.000+01:00

Noe må man ha å gjøre. Kommer til å skrive litt om hvordan jeg har det, og ellers alt som kan skje på et sykehus. Heldigvis har jeg tempur-madrass, og bare kvinnelige sykepleiere, så jeg kan ikke klage. Anders fortalte meg igår at han bare så fine sykepleiere overalt! I går var jeg for første gang ute av sykehuset, og det var utrolig flott. Ble utrolig sliten, men det var verdt det. I dag sov jeg lenge, helt til klokken var ett. Da var det middag, og jeg fikk marinerte kalkunbryst med ris :D Helt fantastisk. Skal skrive litt mer om opplevelsene etterpå, nå skal vi ut igjen. Skal hente Anders i leiligheta, og så skal vi ut å spise. Jeg har nemlig et brennende ønske om bearnaise-saus og milkshake. Men jeg skal ikke blande, jeg lover!